Siste videoblogg fra København: Hvilke fem elementer trengs for å få til en ny, god klimaavtale? Se også litt av klimakunsten som København har vært fylt av under toppmøtet, og finn ut hvor mange mennesker som blir klimaflyktninger akkurat nå.

http://www.dagbladet.no/2009/12/19/nyheter/klima/utenriks/milj/klimatoppm/9594335/

- Med tiltakene som varsles i København er vi i beste fall på vei mot 3 graders global temperaturøkning. Hvis landene utnytter mengden av smutthull i avtalen kan det gå enda verre, sier generalsekretær for WWF-Norge, Rasmus Hansson.

- Gapet mellom politikernes klimaretorikk og tiltakene statslederne i virkeligheten lover i København, kan koste millioner av menneskeliv, hundrevis av milliarder dollar og tapte muligheter for mange, sier Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF-Norge.

Sterkt press på videre prosess

Det mest positive resultatet i København er at møtet har utløst gode initiativer fra land, samfunn, bedrifter og organisasjoner, for å bygge opp lavkarbon-økonomier slik klimaproblemet krever av oss. Det blir nå et sterkt press på en videre prosess, slik at avtalen raskt blir fylt med mer forpliktende løfter og mer ambisiøse, konkrete tiltak.

-Københavnmøtet var på randen av sammenbrudd på grunn en kombinasjon av svakt lederskap og altfor lave ambisjoner. Nå har vi fått en slags avtale laget av en gruppe land, men en avtale som de øvrige landene bare tar til etterretning, sier Hansson.

Uklar status

Alle inviteres til å knyttet seg til avtalen, men det er uklart hva slags status denne får, da det ikke er noen konsensus om avtalens status under COP’en.

Velmente men halvhjertede løfter om å beskytte jorda mot temperaturøkning på mer enn 2 grader er ikke nok til å løse en krise som i virkeligheten krever helt nye former for samarbeid mellom rike og fattige land.

Politikere verden over synes å være enige om at oppvarmingen må holdes under pluss to grader fordi høyere temperaturøking er en helt uakseptabel risiko. Men løftene de samme politikerne har gitt om utslippskutt er så svake at de vil føre til en temperaturøking på minst tre grader, viser beregninger fra WWF.

Ingen påstår avtalen er god

- Det er i det minste en fordel at ingen land hevder at avtalen er god. Det gir grunnlag for fullt trykk på den videre jobben, understreker Rasmus Hansson.

Før Københavnkonferansen utga WWF en liste på 10 punkter som måtte oppfylles dersom en Københavnavtale skulle være god nok til å få verden på riktig klimaspor. En analyse av dagens avtale viser at bare ett av disse punktene er delvis oppfylt, og de andre ni ikke.

- Vi er foruroligende langt fra målet om en internasjonal og bindende avtale og har tapt enda mer verdifull tid. I aller beste fall får vi en brukbar avtale i løpet av det neste halvåret. WWF vil sette alle krefter inn på dette arbeidet.

- Etter to år med klimaforhandlinger har vi en uferdig tekst med svakt innhold. Med unntak av en mulig positiv start på internasjonal finansiering av klimatiltak i fattige land er ingen av de store politiske barrierene mot effektive klimatiltak fjernet i København.

Mangelen på konkrete og forpliktende tiltak illustreres godt av den vedtatte tekstens fromme ønske om at “verdens klimagassutslipp må passere toppen så snart som mulig”, mens FNs klimapanel allerede i 2007 ba om at dette toppunktet måte komme senest i 2017.

Hansson slår fast at WWF er skuffet, men kommer til å fortsette jobben med økt styrke. Miljøorganisasjonene ble stengt ute fra det meste av forhandlingene, og sluttresultatet bærer preg av det.

Mer informasjon:

Generalsekretær Rasmus Hansson 90676313, 67591092

Klimaleder Arild Skedsmo 00 47 99463531

- De sier at det er over, men det er det ikke. Københavnmøtet ser bare ut til å oppsummere det lederne allerede hadde lovet før de kom, sier verdens største miljøorganisasjon WWF, som minner om at vi fortsatt bare har et utkast fra en gruppe, riktignok viktige, land. Utkastet skal opp i plenum med samtlige deltakerlandfør det eventuelt vedtas.

- WWF slår fast at den viktigste jobben er fortsatt står ugjort, nemlig å gjøre politiske løfter om til en juridisk bindende avtale. Den jobben er utsatt til neste møte i Mexico.

- Etter år med forhandlinger har vi nå en viljeserklæring som ikke er bindende for noen og derfor bommer på hovedoppgaven, nemlig å garantere en tryggere fremtid for neste generasjon.

- Det største framskrittet på klimatoppmøtet ser ut til å bli at de fleste land nå har erklært vilje til å kutte klimagassutslipp.

- Vi lever vi i en verden som er politisk enig om å holde seg under den kritiske to graders-grensen for temperaturøkning, men som i praksis lover utslippskutt som er så lave at verden ere på vei mot tre grader temperaturøkning eller mer. Det er ikke et spørsmål om vi får en klimaavtale, bare et spørsmål om når. Men gapet København etterlater mellom retorikk og realitet, kan koste mange millioner mennesker livet. De materielle kostnadene kan bli enorme i tillegg til tap av velstand og muligheter. Vi er skuffet, men kommer selvsgt bare til å jobbe enda hardere. WWF vil fortsette holde øye med hvert skritt av videre forhandlinger. Verdens ledere må tilbake på jobb i morgen og fortsette klimaarbeidet.

- WWF er fornøyd med at København-avtalen i det minste peker videre. For at den videre prosessen skal ende i et godt resultat, må brobyggingen mellom rike og fattige land tas på alvor. Vi tror at neste vertskap, Mexico, er et ideelt sted for dette.

I denne videobloggen kan du se hvordan det så ut da København slukket lyset for klimaet under Earth Hour.

Dette var timen da  Burger King lå i mørke, det var konsert på Rådhusplassen og folk brukte sykkelkraft for å få juletreet til å lyse. Alt for å minne politikerne inne på Bellasenteret om den STORE Earth Hour-dagen tidligere i år, da mange hundre millioner mennesker over hele verden slukket lyset for klimaet. Hele verden vil ha en skikkelig klimaavtale!

Se min Earth Hour-blogg på dagbladet.no!

Nå gjelder det å hindre  at et mulig dårlig resultat i København blir stående lenge. Dette møtet ser ut til å bli bare en mellomstasjon på veien mot en global klimapolitikk som fungerer.

WWF foreslår i dag tre nye tiltak som kan vedtas i København for å sikre raskest mulig framdrift i de videre forhandlingene. WWFs klimaeksperter og politiske rådgivere i og utenfor Bella-senteret i København arbeider nå for å få disse målene inn i den avtalen statslederne arbeider med.

1. FN må sjekke samsvar mellom mål og virkemidler

Alt tyder på at klimatoppmøtet kommer til å slutte seg til målet om maksimalt to graders temperaturøkning. FNs klimasekretariat (UNFCCC) må allerede innen mars 2010 gjennomføre en vurdering av samsvaret mellom de inngåtte forpliktelsene og målet om maks to graders global økning. Denne vurderingen må danne grunnlag for innskjerpinger av virkemidlene når de skal konkretiseres og gjøres juridisk bindende.

2. Kortere avtaleperiode

Siden forpliktelsene fra København-møtet ikke ser ut til å bli tilstrekkelige, er det viktig at de ikke blir for langvarige. Derfor foreslår WWF å benytte femårsperioden 2013 – 2017 som forpliktelsesperiode for en København-avtale. Dette vil tvinge fram nye vurderinger og reforhandlinger raskere. Nye og strammere forpliktelser fra 2017 og framover må dermed framforhandles tidligere enn den tidsplanen man hittil har sett for seg.

3. Full revisjon etter ny vitenskapsrapport fra IPCC

FNs klimapanel (IPCC) skal levere en ny, fullstendig vitenskapelig gjennomgang av klimasituasjonen. For å sikre at den globale klimaavtalen forholder seg til oppdatert kunnskap, må hele det vitenskapelige grunnlaget oppdateres når panelets nye rapport foreligger. Dette revisjonsarbeidet må begynne senest i 2014.

Last ned notatet her

WWF håper at statslederne som møtes i dag kan enes om en avtale fremtiden trenger, der togradersgrensen setter rammen for detaljene i en ny avtale.

Norge må snu i klimaforhandlingene om shipping for å unngå fiasko på dette området her i København

Erik Solheim har de siste dagene hatt ansvaret for å prøve å komme i land med et tekstforslag om shipping og fly under klimatoppmøtet. Etter to års forhandlinger er posisjonene nå enda svakere enn før København-møtet startet. Det kanskje viktigste problemet er at det mangler en plan for beskatning. Slik blant annet Norge har arbeidet for i andre deler av forhandlingene, trengs kvoter eller avgifter på skips- og flytrafikk, både for å motivere til utslippskutt og for å finansiere klimatiltak i utviklingsland.

Utslipp fra internasjonal shipping har vokst med over 85 prosent siden 1990, og internasjonal flytrafikk har økt med over 50 prosent i samme periode. Utslippene fra norsk skipsfart er 50 millioner tonn CO2, eller på samme nivå som Norges totale utslipp i 1990, men dette blir ikke regnet som norske utslipp. Utslipp fra fly og skipsfart har så langt ikke blitt medregnet i internasjonale klimaforhandlinger fordi dette er internasjonal trafikk, og det er derfor vanskelig å adressere utslippsland. Men vi kommer ikke utenom utslippsreduksjoner i disse sektorene dersom vi skal nå togradersgrensen. Dersom det ikke settes noen utslippskrav til disse sektorene, regner man med at utslippene fra disse to sektorene vil dobles eller tredobles i 2050.

Ikke for sent å snu

Erik Solheim har de siste dagene hatt ansvaret å prøve å komme i land med et tekstforslag om shipping og fly. Det kan virke som Erik Solheim har hatt en tung jobb, og at Norge har vært for opptatt med å finne kompromisser. Norge skiftet allerede under Barcelona-forhandlingene taktikk, der de senket ambisjonene på shippingposisjonene. Norges defensive forslag har nå i stor grad blitt innlemmet i det siste forslaget under klimaforhandlingene. Posisjonene er nå enda svakere enn før Københavnmøtet startet.

Det trenger ikke å være for sent å redde skipsflåtens klimabidrag. Men da må Norge og andre delegater benytte sin sentrale posisjon til å løfte ambisjonene igjen. Slik forhandlingene er nå, har vi forståelse for at man må finne kompromisser. Men slik forslaget er nå, er dette minste felles multiplum, og et altfor svakt grunnlag. Norske forhandlere bør heller fokusere på EUs mer ambisiøse forslag.

Finansieringsmulighet for klimatiltak

Det er flere store svakheter ved forslaget som nå foreligger. En av de største manglene er at det ikke er noen plan for beskatning. Det er to mulige måter å beskatte flytransport og shipping på: enten lage et eget globalt kvotesystem for luftfart og skipsfart eller legge en klimaavgift på marine drivstoff. Begge deler er gjennomførbart. Det er anslått at mellom 25 og 37 milliarder dollar kan genereres gjennom denne beskatningen.

Disse pengene bør øremerkes til et globalt fond for klimatiltak i utviklingsland. Norge må se mulighetene som ligger i et godt regelverk for fly og skip. WWF er klar over at noen utviklingsland har argumentert mot global kvoteregime på disse sektorene. Vi tror likevel at de vil snu når det blir tydeliggjort at disse pengene skal gå tilbake til klimatiltak i utviklingsland.

Hvem skal sette utslippskravene?

Et annet svært viktig moment, er at FNs International Maritime Organisaton (IMO) og FNs International Civil Aviation Organisation (ICAO) skal være ansvarlig for å sette utslippskuttene. Dette ansvaret har de hatt siden Kyotoprotokollen. I 12 år disse organisasjonene hatt ansvar for å utvikle ”tilstrekkelig ambisøse og langsiktige utslippsmål”, men i dag er ikke reduksjonsmål engang på IMOs dagsorden. WWF er skeptisk til at IMO og ICAO kommer til å engasjere seg mer enn de gjør nå for å ta ansvar for å lage utslippreduksjoner. Å overlate til IMO å gjøre sitt beste viser seg i praksis å gjøre ingenting.

FNs klimapanel må sette utslippsmålene, så må IMO og ICAO ta ansvar for å administrere og gjennomføre utslippskuttene.

Les mer om shipping og Norges rolle i klimaforhandlingene

For få timer siden smelte USAs utenriksminister Hillary Clinton 100 milliarder dollar i det Københavnske forhandlingsbordet. Pengene skal gå til klimatiltak i fattige land fra nå fram til 2020 – antakelig forutsatt at det blir en avtale, og uttrykkelig forutsatt at Kina blir mer samarbeidsvillige om inspeksjon og dokumentasjon av klimatiltakene de har lovet. I går varslet Etiopias notoriske diktator Meles sammen med Frankrikes meget franske president Sarkozy at de sammen og på vegne av de afrikanske landene kunne bli enige om en lignende finansieringspakke. Utspillet druknet raskt i rasende kommentarer fra alle de afrikanske landene, som Meles og Sarkozy ikke hadde tatt seg bryet med å spørre. Clintons tilbud vekker forsiktig optimisme, men også masse spørsmål og mistanker om hva som kan ligge bak.

Likevel; de amerikanske og det etiopisk-franske utspillene er positive eksempler på hva det nå er skrikende behov for: At lederne i København tenker nytt, er villige til å rekke ut en hånd til andre land og endre fastspikrede posisjoner. Norge har allerede bidratt godt i samme retning med et konstruktivt forslag til en internasjonal betalingsmekanisme.

Spørsmålet om hvordan rike land skal ta sitt ansvar for å hjelpe fattige land til å betale klimatiltak, er helt avgjørende for å få en internasjonal klimaavtale. Fattige land har verken penger, teknologi eller lyst til å betale for en klimainnsats de er blitt påtvunget gjennom rike lands ødeleggelse av jordas miljø. Rike lands uvilje mot å forplikte seg til å betale har skapt en grunnleggende mistillit som er mye av årsaken til at Københavnkonferansen har kjørt seg fast.

De nye pengeutspillene kan være smøringen som får flere på banen, kanskje EU med et bedre økonomisk bidrag, og kanskje til og med større kinesisk vilje til å la verden kikke dem i kortene. Det er fortsatt mørkt i København, men kanskje vi ser et lysglimt.

- Clintons overraskende milliarder blåser nytt liv i fastkjørte forhandlinger. Bidraget kan bygge bro mellom rike og fattige land og endrer spillet i København, sier generalsekretær Rasmus Hansson i WWF-Norge.

Det er fortsatt mange uklarheter om innholdet i forslaget. Clinton sa for eksempel ingenting om hvor mye penger USA vil bidra med til fondet. WWF mener likevel en amerikansk forpliktelse til å støtte langsiktig finansiering av klimatiltak i utviklingsland en svært god nyhet.

- Vi har vurdert det langsiktige finansieringsbehovet til 160 milliarder dollar årlig. Når Clinton nå foreslår 100 milliarder er vi kommet et godt stykke på vei, sier WWFs Rasmus Hansson.

Kortsiktige penger på bordet i går

I går kunngjorde Japans miljøvernminister Sakihito Ozawa at Japan ønsker å bidra med 15 milliarder dollar til klimafinansiering innen 2012. Tidligere på dagen kunngjorde Australia, Frankrike, Japan, Norge, Storbritannia og USA at de vil bidra med 3,5 milliarder dollar i offentlig finansiering for å redusere utslipp fra avskoging i utviklingsland (REDD).

- Dette er gode bidrag på kort sikt, men løser ikke behovet for langsiktig finansiering av klimatiltak, sier WWFs klimaleder Arild Skedsmo, som følger finansieringsforhandlingene tett.

Av Japans bidrag på 15 milliarder dollar, er 11 milliarder offentlig finansiering. Dette er en klar økning fra tidligere anslag på 9,2 mrd dollar. Norge har lovet en milliard dollar til å redusere utslippene fra skogavvikling, og har fått med seg USA som også legger like mye på bordet. I tillegg blar Australia, Frankrike og Japan opp penger, totalt gir disse landene 3,5 milliarder dollar årlig i tre år fram til 2012.

- Det er bra at Norge har fått en bred allianse med seg i skog-arbeidet. Norge har i flere år gitt penger til utslippsreduserende tiltak i skog, og nå står initiativet enda sterkere, siden flere land bidrar med penger til dette arbeidet, sier WWFs Arild Skedsmo.

Det siste håpet er at de to største kanonene, USAs og Kinas presidenter, i løpet av det gjenværende konferansedøgnet skjærer igjennom, får med seg mange nok av andre nøkkelland, og lager en avtale. Den blir uansett altfor dårlig både i politiske forpliktelser og konkret faglig innhold, og framfor alt blir den ikke juridisk bindende for verdens land. Det vi må håpe er at topplederne i det minste legger grunnlag nok for en videre internasjonal klimaprosess, så landene raskt kan sette seg igjen for å lime sammen skårene fra København og få til den avtalen verden trenger.

Men det er grenser for hva vi kan vente selv av statslederene. Uansett hva Obama måtte ha lyst til å love av utslippskutt i København, så setter en Kongress og et Senat fullt av klimafornektende republikanere og demokrater fra kullstater klare grenser for hva han kan forplikte USA til. Uansett hva Kinas president Wen eventuelt ønsker å bidra med, har han et enormt og udemokratisk maktapparat og hundevis av millioner kinesere som vil ut av fattigdom å ta hensyn til.

Den aller største utfordringen ligger derfor ikke i København, men på hjemmebanen til disse ag andre nasjonale ledere. Det er først når tilstrekkelig mye av det politiske maktapparatet i et land – demokratisk eller ikke – forstår klimaalvoret, at lederne kan fatte de nødvendige beslutningene.

Det bringer oss tilbake til arbeidet WWF og andre miljøorganisasjoner gjør i Kina, USA, Norge og nær 100 andre land. Den jobben har skapt mye av forutsetningene for at det i det hele tatt avholdes en klimakonferanse her i København. Det ynkelige resultatet vi står i fare for å få her, viser viktigheten av at vi fortsetter jobben med ytterligere innsats. Neste gang verdens topplederee møtes om klimaet må de ha med seg et sterkere mandat hjemmefra. Det er det vår jobb å skape.