- De sier at det er over, men det er det ikke. Københavnmøtet ser bare ut til å oppsummere det lederne allerede hadde lovet før de kom, sier verdens største miljøorganisasjon WWF, som minner om at vi fortsatt bare har et utkast fra en gruppe, riktignok viktige, land. Utkastet skal opp i plenum med samtlige deltakerlandfør det eventuelt vedtas.

- WWF slår fast at den viktigste jobben er fortsatt står ugjort, nemlig å gjøre politiske løfter om til en juridisk bindende avtale. Den jobben er utsatt til neste møte i Mexico.

- Etter år med forhandlinger har vi nå en viljeserklæring som ikke er bindende for noen og derfor bommer på hovedoppgaven, nemlig å garantere en tryggere fremtid for neste generasjon.

- Det største framskrittet på klimatoppmøtet ser ut til å bli at de fleste land nå har erklært vilje til å kutte klimagassutslipp.

- Vi lever vi i en verden som er politisk enig om å holde seg under den kritiske to graders-grensen for temperaturøkning, men som i praksis lover utslippskutt som er så lave at verden ere på vei mot tre grader temperaturøkning eller mer. Det er ikke et spørsmål om vi får en klimaavtale, bare et spørsmål om når. Men gapet København etterlater mellom retorikk og realitet, kan koste mange millioner mennesker livet. De materielle kostnadene kan bli enorme i tillegg til tap av velstand og muligheter. Vi er skuffet, men kommer selvsgt bare til å jobbe enda hardere. WWF vil fortsette holde øye med hvert skritt av videre forhandlinger. Verdens ledere må tilbake på jobb i morgen og fortsette klimaarbeidet.

- WWF er fornøyd med at København-avtalen i det minste peker videre. For at den videre prosessen skal ende i et godt resultat, må brobyggingen mellom rike og fattige land tas på alvor. Vi tror at neste vertskap, Mexico, er et ideelt sted for dette.

For få timer siden smelte USAs utenriksminister Hillary Clinton 100 milliarder dollar i det Københavnske forhandlingsbordet. Pengene skal gå til klimatiltak i fattige land fra nå fram til 2020 – antakelig forutsatt at det blir en avtale, og uttrykkelig forutsatt at Kina blir mer samarbeidsvillige om inspeksjon og dokumentasjon av klimatiltakene de har lovet. I går varslet Etiopias notoriske diktator Meles sammen med Frankrikes meget franske president Sarkozy at de sammen og på vegne av de afrikanske landene kunne bli enige om en lignende finansieringspakke. Utspillet druknet raskt i rasende kommentarer fra alle de afrikanske landene, som Meles og Sarkozy ikke hadde tatt seg bryet med å spørre. Clintons tilbud vekker forsiktig optimisme, men også masse spørsmål og mistanker om hva som kan ligge bak.

Likevel; de amerikanske og det etiopisk-franske utspillene er positive eksempler på hva det nå er skrikende behov for: At lederne i København tenker nytt, er villige til å rekke ut en hånd til andre land og endre fastspikrede posisjoner. Norge har allerede bidratt godt i samme retning med et konstruktivt forslag til en internasjonal betalingsmekanisme.

Spørsmålet om hvordan rike land skal ta sitt ansvar for å hjelpe fattige land til å betale klimatiltak, er helt avgjørende for å få en internasjonal klimaavtale. Fattige land har verken penger, teknologi eller lyst til å betale for en klimainnsats de er blitt påtvunget gjennom rike lands ødeleggelse av jordas miljø. Rike lands uvilje mot å forplikte seg til å betale har skapt en grunnleggende mistillit som er mye av årsaken til at Københavnkonferansen har kjørt seg fast.

De nye pengeutspillene kan være smøringen som får flere på banen, kanskje EU med et bedre økonomisk bidrag, og kanskje til og med større kinesisk vilje til å la verden kikke dem i kortene. Det er fortsatt mørkt i København, men kanskje vi ser et lysglimt.

Det siste håpet er at de to største kanonene, USAs og Kinas presidenter, i løpet av det gjenværende konferansedøgnet skjærer igjennom, får med seg mange nok av andre nøkkelland, og lager en avtale. Den blir uansett altfor dårlig både i politiske forpliktelser og konkret faglig innhold, og framfor alt blir den ikke juridisk bindende for verdens land. Det vi må håpe er at topplederne i det minste legger grunnlag nok for en videre internasjonal klimaprosess, så landene raskt kan sette seg igjen for å lime sammen skårene fra København og få til den avtalen verden trenger.

Men det er grenser for hva vi kan vente selv av statslederene. Uansett hva Obama måtte ha lyst til å love av utslippskutt i København, så setter en Kongress og et Senat fullt av klimafornektende republikanere og demokrater fra kullstater klare grenser for hva han kan forplikte USA til. Uansett hva Kinas president Wen eventuelt ønsker å bidra med, har han et enormt og udemokratisk maktapparat og hundevis av millioner kinesere som vil ut av fattigdom å ta hensyn til.

Den aller største utfordringen ligger derfor ikke i København, men på hjemmebanen til disse ag andre nasjonale ledere. Det er først når tilstrekkelig mye av det politiske maktapparatet i et land – demokratisk eller ikke – forstår klimaalvoret, at lederne kan fatte de nødvendige beslutningene.

Det bringer oss tilbake til arbeidet WWF og andre miljøorganisasjoner gjør i Kina, USA, Norge og nær 100 andre land. Den jobben har skapt mye av forutsetningene for at det i det hele tatt avholdes en klimakonferanse her i København. Det ynkelige resultatet vi står i fare for å få her, viser viktigheten av at vi fortsetter jobben med ytterligere innsats. Neste gang verdens topplederee møtes om klimaet må de ha med seg et sterkere mandat hjemmefra. Det er det vår jobb å skape.

I år har flere hundre millioner mennesker over hele verden slukket lyset en time for å sende en beskjed til dette møtet. Toppmøteutgaven av Earth Hour skal minne politikerne om at de er her på vegne av hele verdens befolkning. Verden forventer at lederne ikke tenker kortsiktig og smått, men at de legger motsetningene vekk og lager en avtale som redder jordas klima.

Betydningen av dette er tydeligere enn noen gang: Forhandlingene har langt på vei gått i stå, de fleste land, og til og med EU, later nærmest til å ha kastet kortene. Riktignok er det foreløpig enighet om en “ikke så verst” tekst om skog, og der har Erik Solheim og Norge spilt en meget god rolle. Men på mange andre områder har det nærmest gått i revers. Man forhandler nå om dårligere ambisjoner enn det partene hadde da klimakonferansen begynte.

I øyeblikket er klimakonferansens resultat helt uakseptabelt. Det vet alle. Og derfor venter alle nå på Obama. Denne stakkars sosialarbeideren fra et snuskete strøk i Chigaco som plutselig forventes å løse alle verdens problemer alene. Og på Kinas president. Det er de to som må bli enige: Om grensen for hvor mye oppvarming jorda må tåle (max 2 grader – men helst bare 1,5!). Om hvor mye rike land, land i utvikling og de aller fattigste landene skal kutte av utslipp. Og hvordan pengene til jobben skal skaffes på kort og lang sikt.

Nå sitter 25 av de mektigste landene – ikke Norge – i et lukket rom og diskuterer det de håper skal bli et sluttresultat. De fattige står på gangen. Spillet begynner å bli tøft. Imens brøler folk fra frivillige organisasjoner stadig høyere. Nå kommer sikkerhetsvaktene.

Og når Obama kommer blir jeg og de siste andre representantene for sivilsamfunnet kastet ut av klimakonferansesenteret. Uholdbart, sier WWF og veldig mange andre, at verdens viktigste avtale skal innngås bak lukkede dører, uten innsyn og påtrykk fra oss som representerer sivilsamfunn i hele verden. For det er nå topplederne må minnes om hva som egentlig kreves av dem. Det er trykket fra vitenskap, media og miljøorganisasjonene som har presset fram klimaforhandlingene, og det er trykket fra oss som skal få verdens ledere til å inngå en rettferdig og ansvarlig klimaavtale.

I flere år har små øystater i Stillehavet ført en ensom kamp mot bokstavelig talt å drukne i klimaendringene. Mens klimapolitikk i resten av verden har dreid seg om politisk posisjonering og økonomisk taktikk for å hindre at mitt land må betale mer for klimatiltak enn ditt land, har øystatene vært alene om å skjønne at klimaendringer handler om overlevelse. Andre fattige land, like pengelense som øystatene men bokstavelig talt på litt tryggere grunn, har brukt lang tid på å skjønne at snakket om klimaendringer også gjelder dem, og ikke bare er enda en taktikk fra rike land for videreføre økonomisk og politisk overtak. Det har vært med å forsinke arbeidet for en internasjonal klimaavtale.

WWF  har gitt de fattige landene full støtte i at de rike må ta hovedansvaret, og gjøre det først. Men det blir ingen internasjonal klimaavtale hvis ikke også de fattige tar hele virkeligheten inn over seg, uansett hvor urettferdig denne virkeligheten er.

Her i København er det mange flere enn bare desperate øystater som skjønner at klimaendringene angår dem i full bredde. Tørke, voldsomt vær og natur som forandrer seg skaper allerede problemer, tap og lidelse. Skal fattige land komme seg ut av dette kan de ikke gjøre det på måter som øker klimaproblemet. De fattige bråker fortsatt om utslippskutt og forpliktelser, men nå bråker de i økende grad for å få rike land til å forplikte seg til en bindende internasjonal avtale og til utslippskutt. Det er et bord som fanger, for det betyr at stadig flere fattige land arbeider for en internasjonal klimaavtale, og i en slik avtale må de nødvendigvis også påta seg forpliktelser selv.

Det burde de ikke si. Verken Obama, Stoltenberg eller andre statsledere er kommet hit enda, og det er de som avgjør hva man blir enige om. Derfor er tilløpene til krisestemning kanskje ikke helt krise likevel.  Nå ser vi at forhandlerne har fått for dårlige kort med hjemmefra, og ikke greier jobben med å lage en avtale. Da er det i hvert fall ingen tvil om hva som står på spill, og hvem som har ansvaret. Det er Stoltenberg og hans kolleger som må få i land en løsning. Gjør han det kan han gjerne bruke privatfly til turen. Så skal vi med glede gå litt mer.

Isbjørnen som WWF plasserte på et torg i København ved starten av toppmøtet, er nesten smeltet. Bronseskjelettet kommer til syne.