Norge må snu i klimaforhandlingene om shipping for å unngå fiasko på dette området her i København

Erik Solheim har de siste dagene hatt ansvaret for å prøve å komme i land med et tekstforslag om shipping og fly under klimatoppmøtet. Etter to års forhandlinger er posisjonene nå enda svakere enn før København-møtet startet. Det kanskje viktigste problemet er at det mangler en plan for beskatning. Slik blant annet Norge har arbeidet for i andre deler av forhandlingene, trengs kvoter eller avgifter på skips- og flytrafikk, både for å motivere til utslippskutt og for å finansiere klimatiltak i utviklingsland.

Utslipp fra internasjonal shipping har vokst med over 85 prosent siden 1990, og internasjonal flytrafikk har økt med over 50 prosent i samme periode. Utslippene fra norsk skipsfart er 50 millioner tonn CO2, eller på samme nivå som Norges totale utslipp i 1990, men dette blir ikke regnet som norske utslipp. Utslipp fra fly og skipsfart har så langt ikke blitt medregnet i internasjonale klimaforhandlinger fordi dette er internasjonal trafikk, og det er derfor vanskelig å adressere utslippsland. Men vi kommer ikke utenom utslippsreduksjoner i disse sektorene dersom vi skal nå togradersgrensen. Dersom det ikke settes noen utslippskrav til disse sektorene, regner man med at utslippene fra disse to sektorene vil dobles eller tredobles i 2050.

Ikke for sent å snu

Erik Solheim har de siste dagene hatt ansvaret å prøve å komme i land med et tekstforslag om shipping og fly. Det kan virke som Erik Solheim har hatt en tung jobb, og at Norge har vært for opptatt med å finne kompromisser. Norge skiftet allerede under Barcelona-forhandlingene taktikk, der de senket ambisjonene på shippingposisjonene. Norges defensive forslag har nå i stor grad blitt innlemmet i det siste forslaget under klimaforhandlingene. Posisjonene er nå enda svakere enn før Københavnmøtet startet.

Det trenger ikke å være for sent å redde skipsflåtens klimabidrag. Men da må Norge og andre delegater benytte sin sentrale posisjon til å løfte ambisjonene igjen. Slik forhandlingene er nå, har vi forståelse for at man må finne kompromisser. Men slik forslaget er nå, er dette minste felles multiplum, og et altfor svakt grunnlag. Norske forhandlere bør heller fokusere på EUs mer ambisiøse forslag.

Finansieringsmulighet for klimatiltak

Det er flere store svakheter ved forslaget som nå foreligger. En av de største manglene er at det ikke er noen plan for beskatning. Det er to mulige måter å beskatte flytransport og shipping på: enten lage et eget globalt kvotesystem for luftfart og skipsfart eller legge en klimaavgift på marine drivstoff. Begge deler er gjennomførbart. Det er anslått at mellom 25 og 37 milliarder dollar kan genereres gjennom denne beskatningen.

Disse pengene bør øremerkes til et globalt fond for klimatiltak i utviklingsland. Norge må se mulighetene som ligger i et godt regelverk for fly og skip. WWF er klar over at noen utviklingsland har argumentert mot global kvoteregime på disse sektorene. Vi tror likevel at de vil snu når det blir tydeliggjort at disse pengene skal gå tilbake til klimatiltak i utviklingsland.

Hvem skal sette utslippskravene?

Et annet svært viktig moment, er at FNs International Maritime Organisaton (IMO) og FNs International Civil Aviation Organisation (ICAO) skal være ansvarlig for å sette utslippskuttene. Dette ansvaret har de hatt siden Kyotoprotokollen. I 12 år disse organisasjonene hatt ansvar for å utvikle ”tilstrekkelig ambisøse og langsiktige utslippsmål”, men i dag er ikke reduksjonsmål engang på IMOs dagsorden. WWF er skeptisk til at IMO og ICAO kommer til å engasjere seg mer enn de gjør nå for å ta ansvar for å lage utslippreduksjoner. Å overlate til IMO å gjøre sitt beste viser seg i praksis å gjøre ingenting.

FNs klimapanel må sette utslippsmålene, så må IMO og ICAO ta ansvar for å administrere og gjennomføre utslippskuttene.

Les mer om shipping og Norges rolle i klimaforhandlingene

Vi ser fortsatt ikke noe reelt politisk lederskap i København. Men det er det som trengs for å oppnå suksess i klimaforhandlingene. Derfor er håpet ikke tapt ennå. De politiske lederne kan rekke å løse de gigantiske flokene som har åpnet seg, men på mange måter har de siste øktene i forhandlingene ført til mer uenighet i de sentrale problemstillinger.

Tekstene har ikke tilstrekkelige klare alternativer som lederne kan forhandle om. Nå da de virkelig tunge forhandlingene pågår på høyeste nivå, ser det ut til at vi kan ende opp med store ord om prinsipper. Det er mindre sannsynlig at vi får detaljerte, mer praktiske dokumenter som kan hjelpe oss til å takle klimaendringene.

Det er sterke krefter som ikke har vært villige til å trekke forhandlingene i riktig retning. Enda er det mer konstruktiv vilje igjen hos de ulike partene, men mange stikker kjepper i hjulene. Det er for liten vilje til tilstrekkelige utslippsreduksjoner og langsiktig finansiering av klimatiltak. Store nasjoner kan snakke seg ut av effektive klimahandlinger, men det er ingen måte å snakke oss ut av klimaendringene på.

Tekstene som nå er grunnlag for nesten alle de viktige delene av forhandlingene, som teknologisamarbeid, tilpasning og skogvern, har blitt alvorlig strippet for alt håndfast de siste 24 timene. I den siste utviklingen i nattens forhandlinger gikk man inn i detaljene i teksten, men hadde for dårlig tid til å fullføre forhandlingene på god måte. Det ble en negativ spiral der landene etter hvert trakk seg fra tidligere forpliktelser. Man klarte derfor ikke å bli enige om tilstrekkelige finansielle rammer som kan hjelpe utviklingsland til å tilpasse seg klimaendringer og redusere utslipp. Debatten om styrket utslippsreduksjonen mål for de historisk største utslippslandene har ikke kommet lenger enn det fullstendig utilstrekkelig tilbud gjort av i-land før København.

Forhandlerne fra USA har mistet det store bildet. Nå får vi håpe på moralsk lederskapet fra president Barack Obama. Kina må også ta et større moralsk ansvar og møte kravet de har om utslippsreduksjoner i andre land, med å forplikte seg hjemme. Også Europa bør vise større selvstendighet og handle med større dristighet i tråd med de vitenskapelige resultatene som finnes, i stedet for å handle på grunnlag av hva andre legger på bordet. Vi har tre dager igjen – og ikke råd til forsinkelser. Lederne må ta over og redde forhandlingsprosessen i København.

Behovet for stabil, langsiktig finansiering av klimatiltak i utviklingsland er en hovedutfordring i klimaforhandlingene her i København. WWF har anslått det langsiktige finansieringsbehovet til 160 milliarder dollar per år. Det norsk-meksikanske forslaget sikter mot  å skaffe 40 milliarder dollar fra 2020. Selv om det fortsatt er langt fram, er forslaget konkret og gir et bra utgangspunkt. Slik også dagens kriser har vist, er det åpenbart lite motiverende for utviklingslandene å forhandle på tomme løfter. Forhåpentligvis kan det norsk-meksikanske forslaget bidra til fremgang i en kritisk fase av forhandlingene.

Det nye norsk-meksikanske forslaget innholder elementer som også er presentert tidligere, men som nå er samlet for å gi et felles bidrag til et nytt grønt fond. Det spesifiserer hvordan 10 milliarder dollar – omtrent 60 milliarder kroner – kan genereres gjennom direkte bidrag over statsbusjettene, mens ytterligere 20 – 30 milliarder dollar (100-170 milliarder NOK) kan generes gjennom salg av Kyoto-type kvoter. Dette vil innebære at utslippsrettigheter som så langt er delt ut gratis til land med konkrete utslippforpliktelser (Kyoto-landene) holdes tilbake og auksjoneres ut.

Fondet kommer ikke til å gi full effekt før 2020, men forventes å generere 10 milliarder dollar (rundt 60 milliarder NOK) fra 2010.

Det er fortsatt langt igjen til hele klimaregningen er dekket, men det er flere elementer i forslaget som kan strekkes i positiv retning. Det viktigste nå er at det kommer et forslag som sikrer langsiktig finansiering og dette kommer inn i forhandlingsprosessen så snart som mulig.

Langsiktig finansiering av klimatiltak i utviklingsland er et av de største, uløste spørsmålene under FNs klimatoppmøte i København. Norge, Mexico, Australia og Storbritannia foreslår et grønt fond for å finansiere slike tiltak, og beskriver en struktur for hvordan denne finansieringen kan foregå.

Forslaget er konstruktivt og et godt innspill for å skape bevegelse i en fastlåst forhandlingssituasjon. Men forslaget er også utydelig på viktige punkter, og det er langt fram til et godt resultat. Forslaget må konkretiseres og fylles med tallmessige forpliktelser. WWF har tidligere anslått et langsiktig finansieringsbehov på 160 milliarder dollar per år. For å sikre demokratisk kontroll med bruken av disse pengene, må FN ha det overordnede ansvaret for forvaltningen. I det nye forslaget er det ingen klare referanser til hvem som skal ha den overordnede styringen med pengene. Det mangler også forsikringer om at disse pengene skal komme i tillegg til og ikke i stedet for andre overføringer til utviklingsland.

Forslaget kan lastes ned fra hjemmesiden til britiske myndigheter, Downing Street no 10.