Landsbyen Ambohibola omgitt av sanddyner. For vezoene finnes få andre leveveier enn fiske.

-Er været dårlig, får vi problemer. Noen ganger må vi selge alt vi har for å få råd til å kjøpe mat, sier Rajoma, en fisker fra Madagaskars sørvestkyst.
Han opplever  nedgang i fangsten og en hverdag som bare blir tøffere. Fremtiden for hans 12 barn er høyst usikker.

Vezoene kjemper en kamp for tilværelsen som blir stadig vanskeligere. Fiskere som Rajoma er helt avhengige av havet – de har ingenting annet. Derfor er de svært sårbare i perioder med dårlig vær. I tillegg har fiskerne lenge sett at fangsten  ikke er like bra som før, på grunn av overutnytting av korallrevet. Det blir flere og flere mennesker i området, mens ressursene de lever av er konstante.

Fiske på korallrevet i utriggerkanoer. Vezoene fisker med både not, garn og line. Her kaster to båter not etter en stim med små pelagisk fisk.

Klimaendringer skaper nye utfordringer

Også andre steder på Madagaskar opplever lokalbefolkningen at levekårene endrer seg til det verre. Innlandet blir tørrere, derfor ser stadig flere seg nødt til å bli fiskere for å skaffe mat. Dette skaper naturlig nok ennå større press på fiskeriressursene og setter fremtiden til vezoene ytterligere i fare.
- Siden klimaet blir tørrere, får jeg mindre og mindre avlinger fra åkeren min hvert år. For barna mine ligger fremtiden i å bli fiskere, forteller Pierre Chrysostome.
Han er en pensjonert lærer fra den vesle landsbyen Antsikoroke, ikke langt fra Ambohibola. For å bremse denne utviklingen og skape en bærekraftig forvaltning av naturressursene, har WWF opprettet forvaltningskomiteer i fem fiskerlandsbyer:  Maromena, Befasy, Beheloke, Itampolo og Ambohibola.   Gjennom komiteene får innbyggerne økt eierskap til ressursen og interesse av å beskytte den mot overfiske.For fattige fiskere er det en luksus å sette av tid til tanker om fremtiden. De er først og fremst opptatt av å få mat på bordet hver dag. Derfor har WWF også satt i gang prosjekter for å skaffe alternative inntektskilder for fiskelandsbyen. I Ambohibola vil de nå prøve seg på småskala turisme. Jeg var med på å bygge et par bungalower på stranden som skal huse turister. Som frivillig drev jeg også datainnsamling for en studie av korallrevets helsetilstand sammen med et forskerteam fra Toliara.

Møte i forvaltningskomiteen i Ambohibola. Landsbypresident Clovis og komiteeleder Allsion diskuterer fiskeriforvaltning med resten av landsbyen.

Jeg lærte mye av mine nye venner under mitt opphold i Ambohibola . Ikke minst viste de meg familieverdier som vi kanskje har tapt i vår kant av verden. I Ambohibola lever de fremdeles i et fellesskap. Landsbyen er som en stor familie. Er det fest, danser bestemor til samme musikk som ungdommene, og skal viktige beslutninger tas er alle med i diskusjonen. Dette samfunnet ønsker vezoene å ta vare på; all utvikling er ikke nødvendigvis positiv. Med opprettelsen av forvaltningskomiteer som også tar beslutninger om utviklingen i landsbyen, har WWF gitt disse menneskene en mulighet til å bestemme sin egen fremtid. Utviklingen skjer  på deres premisser.

Oppholdet i Ambohibola har gitt meg minner som jeg kommer til å ha med meg hele livet: Fisken de tilberedte til middag, turene langs en uendelig lang strand og dansing så intens at den skapte en stor sky av sand. En av dem jeg lærte mest av var Franco. Franco er en ti år gammel gutt som er utrolig begavet På de tre månedene jeg bodde i landsbyen hans, lærte han seg fransk for å kunne kommunisere med meg! Da jeg skulle dra,  kom Franco med tårer i øynene. I hendene holdt han en modellbåt han hadde laget av noe gammelt treverk og en plastpose, en avskjedsgave til meg. Jeg tenker fortsatt ofte på Franco. Hans fremtid er avhengig av at WWFs arbeid lykkes.

Ti ar gamle Franco har laget en kopi av utriggerkanoene, som avskjedsgave.

Uganda er et fascinerende land på mange måter;  ofte blir skuespill brukt for å engasjere og spre budskap, blant annet om miljøvern. WWF-Norge driver hele fem prosjekter i Uganda. En viktig del av arbeidet er samarbeid med lokalbefolkning og lokale organisasjoner.

Da de besøkte Bukisi i Ntotoro fikk Brigitte og Vibeke oppleve skuespillet som skulle skape engasjement og dele kunnskap. For at fremtiden skal bli fornybar må alle bidra, og løsningene må være lokale og forandre hverdagen til det bedre.

Skuespillerne danser og spiller fløyte for å trekke folk. Forestillingen starter når alle er samlet i en stor sirkel.

Villmarksområdene i Uganda har et unikt dyre- og planteliv. Men den rike naturen er truet av krypskyting, illegal hogst, dårlig arealforvaltning og klimaendringer. Landet ligger på 102. plass på WWFs indeks for økologisk fotavtrykk. Myndighetene har et stort ansvar for at naturen forvaltes rettferdig og bærekraftig.

Earth Hour har fått mye oppmerksomhet i Uganda. I år som i fjor kan uganderne sende gratis tekstmelding med egne forpliktelser om å redusere CO₂-utslipp. Responsen har ikke uteblitt. Selv om lyseslukkekampanjen bare er arrangert en gang tidligere, har den allerede bidratt til forandring. Det er blitt utdannet miljøjournalister, skadet land i Kampala er gjenopprettet, og det er plantet 17 000 trær.

Miljøvern handler om både det fjerne og det nære. I Uganda er rent vann og tilgang på nok vann spesielt viktig. Da må kildene til Semuliki-elven beskyttes, vannressursene og skogene ved Albertsjøen må forvaltes bedre og naturverdiene i Rwenzorifjellene må sikres.

Skuespillet hadde en enkel moral: «Om du driter i elva og drikker samme vann, kan du bli syk og havne på sykehus.»

Mat og vann og energi for alle, for alltid, kan og må sikres gjennom at alle verdens land blir enige om hva vi skal gjøre for å stoppe klimaendring, når vi virkelig skal begynne og hvordan vi skal betale for det.

På morgenen fredag 9. desember visste vi fortsatt ikke hvor det bar og alle forslagene til nye avtaletekster som hadde sirkulert hadde altfor lave ambisjonsnivåer, for å ikke snakke om sene oppstartstider (etter 2020 – gud bedre!). Stemningen var mildt sagt laber. Slik det så ut på fredag konkluderte vi med at verden lå an til fire graders oppvarmning. Det vil være helt katastrofalt.

Vi i WWF og andre sivilsamfunnsorganisasjoner gjorde oss klare til siste støt før å få til noe, og påvirke de mange landenes delegasjoner i positiv retning på de temaene som var våre ”must wins”. Dette gjaldt blant annet hvordan en fremtidig bindende avtale skal være, hvordan vi skal få opp ambisjonsnivået slik at vi har mulighet til å hindre global oppvarming på mer enn to grader, og opprettelsen av det grønne fondet som i tillegg må fylles med penger. Du kan lese om de svake resultatene her.

Fredag kveld ble vi sendt hjem relativt tidlig da det ble klart at COPen ikke ble ferdig og at alle møtene som foregikk uansett var bak svært lukkede dører. Det holdes møter som er ”uformelle”, men i tillegg ”uformelle uformelle” osv. Det er et problem at ting ikke er mer gjennomsiktige og at organisasjoner ikke slipper inn, men det handler også om å finne rom for mindre grupper til å snakke sammen og til å ha mulighet til å diskutere fritt. Det er positive og negative sider ved det. Mens dette foregikk ble vi sendt hjem til hotellet med planer om å innfinne oss til vanlig tid tidlig lørdag morgen.

Lørdagen tilbrakte vi i et hjørne av konferansesenteret som WWFs ansatte hadde tatt over. Der var det kaffe og mediearbeid. Samantha Smith, som leder WWFs internasjonale klima- og energiarbeid, ga en provisorisk pressekonferanse hvor journalistene satt rundt henne på gulvet. Samantha har imponerende god oversikt over alt som foregår og evnen til å vurdere og trekke slutninger raskt.

I løpet av dagen uttalte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til VG at det var ”fullstendig kaos” i klimaforhandlingene. (Samtidig meldte Regjeringen på Twitter at det var “sammenbrudd i makrellforhandlingene“).

I åttetida på lørdagskvelden begynte endelig det møtet som egentlig skulle vært ferdig fredag kveld. Her fikk alle være tilstede. Lederne for de ulike undergruppene (AWG-LCA, AWG-KP, SBSTA og SBI, beklager forkortelsene) ga sine rapporter til den sørafrikanske COP-presidenten. Nylig oppdaterte forslag til avtaletekster ble sirkulert og lest frenetisk. Flere land klaget (med rette) over at de umulig kunne ta stilling til ting de ikke hadde fått satt seg skikkelig inn i.

Det ble så klart at det lå an til at man skulle begynne å snakke om en ny avtale i 2015, og så at den skulle tre i kraft i 2020. Det grønne fondet ble opprettet, uten at det ligger penger i det. Mange klaget over for lite fokus på tilpasning (mest relevant for u-land), for mye på utslippskutt (mest relevant for i-land). DR Kongo snakket på vegne av Afrika og sa forlagene var tilpasset i-land sine behov og interesser. Malaysia og andre land sluttet seg til.

Kenya advarte mot ”blame game” etter krangel/diskusjon mellom EU, Saudi Arabia, Venezuela om ambisjonsnivået og hvor stort ansvar ulike land skal ta.

Ideelt skulle alle hatt lenger tid, og alle tekstforslagene til avtaleverk skulle vært analysert nøye. Møtelederen slo flere ganger med klubba og erklærte enighet før alle hadde fått sagt sitt. Det var ganske kontroversielt, ettersom Klimakonvensjonen er konsensusbasert. På
et tidspunkt stod Venezuelas sjefsforhandler Claudia Salerno i stolen sin og banket med skiltet det stod Venezuela på, for å få tilbake ordet hun mente hun hadde krav på. Da hun endelig kom til ordet, serverte hun en tordentale om hvordan rike land svikter ansvaret sitt, og at dersom klimaet hadde vært en bank, så hadde problemet vært løst og pengene
funnet for lenge siden.

Litt senere sammenlignet Nicaragua opprettelsen av et tomt pengefond med en matteoppgave som helt garantert ville fått strykkarakter.

Gode poeng, spør du meg.

EUs Connie Hedegaard i avgjørende diskusjon med India og andre land. Foto: Stefan Henningsson, WWF.

Mye av natta gikk ut på en uenighet mellom EU og India om ordlegging i avtaleteksten. Det er den typen ting man kanskje ikke helt skjønner at kan være så viktig, men for India handlet det om rettferdighet. EU på sin side føler vel at de allerede har strukket seg langt nå når de nærmest alene viderefører Kyoto-protokollen, sammen med lille Norge og lille Sveits. Her spilte Erik Solheim en rolle i å få landene til å finne en middelvei. Det tok likevel flere timer.

USA og Kina var tilbakeholdne hele natta. Det tyder på at ting gikk i deres favør. En avtale fra 2020 er det de av ulike grunner ønsker seg.

I sekstida søndag morgen var COP17 ferdig. Da vi kom ut var det helt lyst, og vi så mange som jogga morgentur. Det tar litt tid å fordøye den siste natta, men WWF og andre miljøvernorganisasjoner har konkludert med at det vi har nå er enighet om en avtale som sikrer fortsatt minimal innsats for å redusere utslipp av klimagasser. Slik den står nå er avtalen altfor svak til å redde millioner av mennesker fra de verste konsekvensene av menneskeskapt global oppvarming og til å sikre mat, vann og energi for alle. 2020 er for seint for at en ny bindende avtale skal gjøre det mulig å unngå farlig global oppvarmning. Vi aner ikke hva som kommer til å skje i løpet av de neste åtte åra, og det er all grunn til å være bekymra.

Vi fortsetter kampen i 2012.

Inga Fritzen Buan, klimarådgiver i WWF-Norge.

Tanken er vel uansett vanligvis at dersom man er ferdig til avtalt tid, så har man ikke jobbet lenge og hardt nok.

Ambisjonsnivået i kampen mot klimaendringene står foreløbig ikke i forhold til det vitenskapen forteller oss at er nødvendige for å unngå mange av de katastrofale problemene som klimaendring kan føre til. Det er utrolig stor forskjell på om vi går mot en framtid med 1,5 graders oppvarming eller 4 grader. Tanken på fire grader får meg til å føle meg det samme som den unge amerikanske jenta som ropte en protesttale mot USAs sjefsforhandler for et par dager siden: redd for framtida. Vi snakker om ting som skjer med naturen som tap av arter og farlig ekstremvær, og i tillegg knapphet på mat og vann i store deler av verden, og konflikter som kan bryte ut over hvem som har rett på de knappe naturressursene.

Fredag, i utgangspunktet den dagen alle skulle bli enige, startet deprimerende, var temmelig kjedelig mesteparten av dagen, og så ganske spennende på slutten, før konferansesenteret stengte og vi dro hjem seint på kvelden. Det var flere forslag til avtaletekster som var i omløp. Jeg og kollegaene mine følger med på ulike tema hver oss, så når vi får tak i en slik tekst, gjelder det å finne ut hva de sier om disse temaene, vurdere om det har skjedd positiv eller negativ endring og så jobbe for påvirke forhandlerne til enden å beholde eller endre teksten igjen. Arbeidet og vurderingene skjer utrolig raskt, mye av det mens vi sitter på gulvet i et hjørne vi har overtatt, med PCer og smarttelefoner og ledninger og kaffe.

Forhandlerne bruker mye tid og krefter på småendringer i teksten som likevel kan være av stor betydning. Det er slikt som forskjellen på om land ”bør” eller ”skal” gjøre noe, på engelsk den hårfine forskjellen mellom ”should” og ”shall”.

Kina, India, EU og afrikanske land i tottene på hverandre fredag kveld. Det var langvarige rifter mellom utviklingsland og utviklede land, og mellom EU og USA. Slik informasjon får vi tak i gangene og gjennom personlige nettverk, ettersom vi har adgang til de viktigste møtene. Vi får informasjon som må analyseres og sjekkes. Betyr dette at Kina er mer fleksibel i forhold til å påta seg forpliktelser? Hvilket uttrykk var det USAs sjefsforhandler egentlig brukte i forhold til den fremtidige avtalen? Hvor lenge skal de egentlig holde på i natt?

Spørsmålet om utslippskutt skal være juridisk/lovmessig bindende eller basert på frivillighet har vært sentralt i disse forhandlingene i over ti år. En tekst fra fredag kveld omtaler et såkalt “juridisk instrument som gjelder for alle parter”. Teksten sier ikke noe om en frist for når den nye avtalen skal inngås. Det er svært viktig fordi vi så snart som
mulig må begynne å få ned utslippene på en skikkelig måte. Presset på naturen er allerede høyt. I mange land oppleves klimaendringene på kroppen daglig. Det er tøft å høre representanter fra øystater som Tuvalu og Kiribati snakke om hvordan landene deres forsvinner.

WWFs Samantha Smith briefer pressen i Durban

EU sammen med en håndfull allierte som Norge og Sveits, er de eneste industrilandene forberedt på å fortsette med Kyoto-protokollen, sjøl om de alle repeterer at Kyoto i sin nåværende form bare dekker 15% av verdens utslipp og mange, mange flere derfor må bidra. USA sa nei i 1997, og Japan, Canada og Russland har erklært at de ikke vil ta på seg nye målsetninger om utslippskutt under protokollen utover 2012. Canada gjør seg upopulær på mange måter for tida, spesielt i forhold til utvinningen av tjæresand. Det har vært protester også mot Canada her i Durban, fra ungdomsrepresentanter. I likhet med hun som protesterte mot USA ble disse ført ut av konferansen av vakter før de ble fratatt adgangskortene sine (hvem vet om de kan delta igjen seinere).

Fra nå til 2020 har de fleste av verdens land, inkludert de største utslippslandene Kina og USA, egne nasjonale målsetninger for utslippskutt, men de er frivillige og ikke juridisk bindende. De er på ingen måte ambisiøse nok. Imidlertid er det viktig å minne seg
selv på (og det gjør jeg, for ellers er dette virkelig til å begynne å grine av), alt det positive og viktige arbeidet som foregår på bakkenivå i mange land og at vi hele tiden tar museskritt mot en grønne framtid. Jeg samarbeider for eksempel med WWF i Kina om bærekraftig byutvikling der. Kollegaen min Ragnhild gjør en kjempejobb for å få Statoil ut av Canadas skitne tjæresand. Kollegaen min Ingrid jobber for mer ambisiøst politikk i Norge for utvikling av fornybar energi. Og jeg har mange andre kollegaer som gjør liknende og viktig arbeid, i og utenfor WWF, i og utenfor Norge. Dette minner jeg meg selv på.

Vi skulle vært ferdig på fredag, men samtalene og møtene er nå utvidet til lørdag morgen, det vil si antagelig minst en ekstra dag med intense forhandlinger. Det er fortsatt åpent hva som blir utfallet og ting forandre seg fra time til time.

Klima- og energirådgiver i WWF-Norge Inga Fritzen Buan

WWF stunt on the beach in Durban

I Durban er Kyotprotokollens videre skjebne fortsatt i spill og blir det en avtale kommer den neppe til å dekke særlig mer enn 15% av verdens utslipp. På de 14 årene som har godt siden Kyotoavtalen har den vitenskaplige kunnskapen om hvordan menneskeheten påvirker klima økt betraktelig, effekten av klimaendringene blitt mer synlige og utslippene økt dramatisk. De årlige klimatoppmøtene er en kraftfull arena hvor snaue 200 hundre statsledere minner hverandre på hvorfor de er der og hvor viktig det er å gjøre noe med de globale utslippene. Den påminnelsen er i høyeste grad påkrevet og det er ingen grunn til å undervurdere klimaforhandlingenes betydning fr å få verdens oppmerksomhet rettet mot en av menneskehetens største utfordringer.

Heldigvis er det såpass kort tid til Stoltenberg skal signere regjeringens egen klimapolitikk at han kanskje husker sin egen historiske melankoli. Kyotoprotokollens referansepunkt er 1990. Siden 1990 har også norsk utslipp økt, ikke falt.  Til tross for 17 år med klimaforhandlinger fortsetter globale utslipp av drivhusgasser å øke. Til tross for 20 år med norsk klimapolitikk fortsetter norske utslipp å øke.

Stoltenberg understreker behovet for en forpliktende global klimaavtale som dekker alle globale utslipp. WWF er helt enig. Samtidig ser vi behovet for en nasjonal ”klimaavtale” som dekker alle norske utslipp, og som gir troverdigheten tilbake til norsk klimapolitikk.

I Durban er Stoltenbergs forhandlingsdelegasjon aktive pådrivere for en god internasjonal avtale, og han har bidratt med konkrete løsninger innen både skog og energi. Regjeringens nært forestående klimamelding må også innholde konkrete tiltak for utslippsreduksjoner. I tillegg må den initiere en pross for en forpliktende ”nasjonal klimaavtale” gjennom å sette ned et lovutvalg for å utrede mulighetene for en norsk klimalov etter britisk modell.

I Durban kan Stoltenberg snakke og gjøre så god han kan i forhandlinger med nesten 200 andre stater. I Norge er det Stolteberg som bestemmer, og som har ansvaret for at vi om 15 år kan se tilbake med stolthet på klimameldingen som faktisk fikk ned norske utslipp.

Arild Skedsmo er leder for klima- og energiprogrammet til WWF-Norge

Når statsminister Jens Stoltenberg onsdag skal holde Norges hovedtale under klimatoppmøtet i Durban, kommer han til å snakke mye om gode norske forslag til internasjonale ordninger for blant annet regnskogsvern og finansiering av klimatiltak i sør. Derimot kommer han til å snakke lite om klimakutt hjemme i Norge. Og det er kanskje like bra: Han har nemlig fint lite å skryte av.

I dag ble det kjent at klimanasjonen Norge faller fra sjette til 15. plass i årets utgave av den globale klimarankingen Climate Change Performance Index. Grunnen er enkel: Vi kutter ikke utslipp på hjemmebane.

Derfor bør Jens Stoltenberg og Erik Solheim benytte besøket på klimatoppmøtet i Durban til å lære av land som lykkes med utslippskutt på hjemmebane. Effektiv, innenlands klimapolitikk gir ikke bare mindre utslipp. Det er også slik at jo flere land som fører en vellykket klimapolitikk på hjemmebane, desto fortere vil det være realistisk å få en forpliktende, global avtale på plass.

Det viktigste grepet Stoltenberg & Solheim bør studere er å innføre en egen klimalov, og her er noen de kan lære av: Storbritannia (nest best på klimarankingen), Mexico (fem plasser foran Norge), Danmark (tre plasser foran Norge), Spania, Irland, Bulgaria og Ungarn. Alle disse landene har innført, er i ferd med å innføre, eller vurderer å innføre klimalover med klare tallfestede utslippsmål.

Her er WWFs ikke nødvendigvis helt fullstendige liste over gode læremestere i faget klimalov:

Storbritannia

Den viktigste læreren for Stoltenberg bør bli Storbritannias statsminister David Cameron.

Britene fikk sin klimalov i 2008, og denne loven er grunnlaget for flere lovforslag i andre land. WWF sitt forslag om en norsk klimalov bygger på denne modellen. Mål om 34 prosent reduksjon av klimagassutslipp i 2020, og 80 prosent i 2050, i forhold til 1990-nivå). Har fem-årige karbonbudsjettsplaner som legges 12 år fram i tid. Det fjerde karbonbudsjettet som dekker perioden 2023-2027, forplikter Storbritannia til å kutte sine utslipp med 50 prosent i forholdt til 1990-nivå. Storbritannia er det første landet som har forpliktende planer for utslippskutt etter 2020. Lovens viktigste virkemidler:

• Mekanisme som gjør langsiktige utslippsmål juridisk bindende

• Klimamål basert på vitenskapelig grunnlag

• Prosedyrer for fastsettelse og rapportering av mål

• Karbonbudsjetter

• En nasjonal klimakomité som følger opp klimaloven

Les mer om den britiske klimaloven i en rapport fra WWF og Norsk Klimastiftelse

Skottland:

Har en egen variant av den britiske klimaloven, fordi Skottland ønsket enda bedre målsetninger enn Storbritannia, i tillegg til at politikk for landbruk, transport, planlegging og avfall er innenfor den skotske regjeringens ansvarsområde. De har derfor et mål om 42 prosent utslippsreduksjoner i 2020 og årlige utslippsmål og rapporteringer. De skal også inkludere utslipp fra internasjonal fly- og shippingtrafikk.

Nok et godt forbilde for Jens Stoltenberg: Skottenes tidligere klimaminister Stewart Stevenson           

Spania:

Begge politiske hus i Spania har nylig mottatt en offentlig utredning som ber den neste regjeringen å adoptere et juridisk bindende lovverk om utslippsreduserende tiltak, lignende Storbritannias karbonbudsjett.

Stoltenberg bør lære av spanjolene, og sette ned et utvalg som kan vurdere en norsk klimalov.

Mexico:

I Mexico vurderer man nå et lovforslag som blant annet inneholder en klimainstitusjon som skal ha ansvar for klimaloven, et grønt klimafond, nasjonale utslippsregister, karbonmarked og en klimatilpasningsplan.

Her kan Jens lese en internasjonal evaluering av de ambisiøse, meksikanske planene

Danmark:

Da Danmarks regjering nylig lagt fram en ny regjeringserklæring, var alle regjeringspartiene tydelig på et fokus på klimautfordringene, og har som en hovedprioritet å fornye Danmark. Ambisiøse målsetninger kommer fram i den nye regjeringserklæringen.

Den nye danske regjeringen ser at et viktig virkemiddel for å få gjennomført klimapolitikken vil være en klimalov, inspirert av Storbritannias klimalov. Alle partiene i regjeringen er for en klimalov.

Denne loven skal ha årlige evalueringer av hvordan Danmark ligger an til å nå sine egne klimamålsetninger. De skal også forenkle eksisterende lovgivning.

Godt forbilde for Jens: Statsministerkollega Helle Thorning-Schmidt, og de danske sosialdemokratene

Irland, Bulgaria og Ungarn planlegger også klimalovgivning basert på den britiske modellen.

Og hvorfor?

En juridisk forpliktende klimalovgiving kan sørge for tydelige rammer for klimapolitikken. Dette gir langsiktighet og forutsigbarhet til næringslivet som gjør at alle kan planlegge og satse på fornybare teknologier, og en troverdighet til at politikerne holder seg til en langtidsplan for utslippskutt på lang sikt.

New research has once again highlighted the need for urgent action on curbing emissions of greenhouse gases. The International Energy Agency (IEA) warns us that unless emissions are curbed as a matter of urgency, we are locked into dangerous and irreversible climate change. More about it in the Guardian.

The 2^nd report, the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) -  Summary for Policy Makers Special Report on Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation  provides new evidence linking climate change and the extreme weather events currently being experienced globally, and that extreme weather events, such as heat waves and heavy downpours, will intensify in the future. This will increase the pressure and stress felt by particularly rural people in developing countries whose livelihoods depend upon natural resources.

These reports highlight the extreme urgency of the negotiators coming to an agreement in Durban on a new agreement for curbing emissions, but also the need to build resilience of communities and ecosystems to the increasing climate variability already being experienced. Even if the countries who have made commitments to curb their emissions and invest in renewable and alternative energy sources do so, we will still need to adapt to an increasingly variable climate.

In Madagascar, local fishermen and farmers are already experiencing the impacts of climate variability. “The sea is coming closer to the village,” says Jean Francois, a local fisherman and president of Vezo Mitsinjo ny ho Avy committee from Beheloke village on the coasts of southern Toliara in south western Madagascar, pointing to the small mud wall the community has built against the rising waters.  And the changing weather patterns are causing farmers to start fishing, he says. This is increasing the pressure on the marine resources, which this village is trying to protect through sustainable community co-management (supported by WWF).

However, as more farmers turn to fishing, it is harder to manage the resource sustainably and this is resulting in over exploitation of the resources, and less fish for the fishermen who depend on it for their livelihoods. In addition, when there are no steady rains, the cost of the farmers’ produce is much higher than usual, making it harder for the villagers to buy the food they need.  As a means to try and assist people such as Jean Francois to build their resilience against the impacts of climate change and variability, WWF in Madagascar has started to integrate climate change considerations into all of its work. This process has begun with capacity building of WWF staff about climate change, projected impacts, and how to consider these in their work programmes. Thus, for example, when WWF works with fishermen to manage the marine resources, staff will also consider the possible impacts that climate variability, such as increased flooding but less reliable rains, will have on the neighbouring farmers and how to mitigate those impacts on the marine resources, whilst assisting both the farmers and the fishermen to adapt by developing alternative livelihoods.

The experience of Jean Francois is just one story of how the changing climate is affecting poor people in Africa who depend on natural resources for their survival. Their stories can have happier endings that currently likely if the negotiators in Durban not only agree on a second commitment period of the Kyoto Protocol which will be legally binding, but also ensure the flow of new and additional funds for implementation of adaptation action in vulnerable developing countries.

Arild Skedsmo, leder for WWFs klima og energiprogram, er i Durban. Her oppsummerer
han hva Kinas utspill betyr, for forhandlingene og for Norge:

Kyotoavtalen som regulerer utslippene i verden går ut til neste år. Den viktigste saken å diskutere i Durban har derfor vært hvordan vi skal få på plass en ny internasjonal avtale som kan regulere klimagassutslippene. Store land som Kina og USA har vært bremseklosser i disse diskusjonene. Men, i helgen kom kineserne med et utspill som tenner nytt håp: Kinas delegasjonsleder Xie Zhenhua sier at Kina kan være villig til å
forplikte gjennom en fremtidig juridisk bindende avtale fra 2020, under forutseting av at resten av verden gjennomfører det som allerede er lovet i tidligere forhandlinger. Det er et lovende skritt fremover, men kravet kan være vanskeligere å oppfylle enn man kanskje skulle tro.

Det Kina forventer av resten verden er:
-En forpliktende videreføring av Kyotoavtalen i Durban. Landene må gå
med på en gjennomgang av hva Kyoto-protokollen har ført til
-Fra må det 2013 startes en prosess mot lovmessig bindende avtale som også dekker Kina. De vil at den skal tre i kraft i 2020.
-Avtalen fra fjorårets toppmøte i Cancun må følges opp på  alle områder. Men, denne avtalen var ikke juridisk bindende så kravet kan bli vanskelig å gjennomføre.
-De rikeste landene må levere på finansieringsforpliktelsene sine, både kortsiktig og langsiktig. Dette betyr at de 100 mrd. som er blitt lovet til et grønt fond og til teknologioverføring må komme på plass.
-Mellom 2011 og 2013 må eksisterende forpliktelser være grunnlaget for utslippskutt
slik at det ikke blir gap mellom periodene.

Hva betyr Kinas utspill for forhandlingene?
-Kina posisjonerer seg som en aktiv aktør og forutsetter at vestlige land gjør det de
allerede har lovet å gjøre, uavhengig av om det er spikret i en juridisk tekst eller ikke.
-Dette har Kina antagelig diskutert med EU slik at de har en felles tenkning, med det er uklart om Norge har vært med.
-Dette øker sjansen for at Kyotoavtalen videreføres og det setter press på EU for å øke sine forpliktelser i en ny periode. Samtidig setter dette press på de andre landene som er nølende til å være med, blant andre Australia, New Zealand, Japan, Russland, Canada.
-Dette legger ikke minst et betydelig press på USA, og det er uklart om USA har vært konsultert i forkant av Kinas utspill. I praksis er dette et svar på det USA lenge har etterspurt.
-Det som er mindre positivt med utspillet til Kina er at det kan flytte fokus frem mot 2020. Det er et problem fordi det haster å begrense jorden oppvarming til under to grader. Selv om alle land gjør det de faktisk har lovet er ikke det nok til å holde oss under 2 grader, vi trenger forpliktelser som går lengre.

Hva betyr Kinas utspill for Norge?
-Norge må nå legge press på Canada. Tjæresand er hovedårsaken til at Canada verken kan eller vil opprettholde sine Kytoto-forpliktelser, og Norge er gjennom Statoil en av verdens største investorer i tjæresand.
-Det blir nå enda viktigere med en videreføring av Kyotoavtalen, noe Norge og EU er de fremste forkjemperne for. Norge må bidra til å gjøre Kyotoavtalen enda mer effektiv gjennom å øke våre forpliktelser om utslippskutt til 40% samtidig som vi må jobbe for å få EU til å øke sine forpliktelser til 30%.
-Utviklingsland og overgangsøkonomiene bruker Kyoto-protokollen som modell for mulige utslippsforpliktelser fra deres side. Norge må bidra til å vise at dette ikke bare handler om store smutthull og utslippsreduksjoner som styres av uavhengige økonomiske forhold, men at landene faktisk reduserer sine utslipp gjennom denne modellen.
-WWF ønsker på ingen måte å akseptere premisset om at det ikke blir noen avtale før 2020, men i første omgang er det bra med slike nye innspill som kan løsne opp i forhandlingene og ta det hele et skritt videre. Uavhengig av hva forhandlingsresultatet blir når uken er over så mener WWF det er helt nødvendig å styrke presset på å faktisk gjennomføre nasjonale utslippsreduksjoner. Dette vil bli et helt sentralt tema i den kommende  klimameldingen her i Norge.
-Et annet hovedfokus fremover vil være å få med de fremvoksende økonomiene (som Brazil, Sør-Afrika og India) på nye avtaler både på dette og fremtidige klimatoppmøter.

Leder for klima- og energiavdelingen i WWF-Norge Arild Skedsmo

Skogen er et enormt karbonlager gjennom at trærne tar opp CO2 fra atmosfæren, binder karbonet og slipper ut oksygen gjennom plantenes fotosyntese. Dersom treet hugges slippes det lagrede karbonet igjen ut i atmosfæren og bidrar til det totale CO2-utslippet. I dag tilsvarer den årlige avskogingen på verdensbasis et samlet areal på størrelse med Sveits og Østerrike til sammen. Dette utslippet fra avskoging og forringelse av skog representerer opptil 20 % av verdens totale utslipp av klimagasser. Hugging av skog bidrar altså til et større utslipp av klimagasser enn hele verdens transportsektor samlet!

I tillegg til at avskoging bidrar til utslipp av CO2 er også planter, dyr og mennesker avhengige av skogen for å overleve. Skogen fungerer også som en naturlig beskyttelsesmekanisme for å forhindre ekstremvær som flom og stormer. Fattige og sårbare landsbyer og små samfunn i blant annet Indonesia har allerede begynt å merke resultatene av klimaendringene og hvilke katastrofale konsekvenser dette får for deres livssituasjon. Ødelagte avlinger, dårlige levevilkår og ekstreme værforhold fører mange på flukt med en svært usikker fremtid i vente. Det er ikke uten grunn at FN har valgt å utpeke 2011 til skogens år for å sette et fokus på nettopp hvor sentral skogen er blant annet i klimasammenheng.

Norge bidrar mye både i klimaforhandlingene og som hoveddrivkraft i den internasjonale satsningen på å redusere avskoging gjennom programmet REDD+. Enkelt fortalt skal dette programmet skal bidra til å redusere utslipp fra avskoging ved at rike land betaler fattige land for å la være å hugge skogen. Det er ingen tvil om at REDD+ er det mest effektive og virkningsfulle verktøyet som finnes for raskest mulig å kunne stanse den dramatiske avskogningen i regnskogene og CO2-utslippene dette medfører. Det haster for klimaet og REDD+ kan være en del av redningspakken. På klimatoppmøtet i Durban som foregår nå vil REDD+ være ett av hovedtemaene, og ledere og aktører fra hele verden vil diskutere og være med på å avgjøre hvordan din og min og ikke minst jordas fremtid vil se ut.

Norge har satt seg i førersetet ved å love blant annet 1 milliard dollar både til Brasil og
Indonesia, samt betydelige summer også til Tanzania, Guyana og flere andre. Norge har en nøkkelrolle å spille i kampen for skogen og klimaet og må fortsette å ta det ansvaret på alvor. Neste steg må være å få verdens store utslippsgiganter til å samles om en ny og langsiktig klimaavtale med konkrete målsetninger som både vi mennesker og jorden kan leve med.

Skrevet av klima- og skogrådgiver i WWF-Norge Mads Halfdan Lie

Vi fra WWF hadde like t-skjorter med slagordet vårt på og vi hadde bannere og plakater. Budskapet om ”mat, vann og energi til alle, for alltid!” ble svært godt mottatt av folk og reportere. Det er noe alle kan forholde seg til, tross alt. Det beste slagordet jeg så fra de rundt oss var ”There is no planet B”. Det skal jeg huske på.

Det finnes ingen planet B og derfor er det uakseptabelt at verdens ledere igjen og igjen utsetter å ta tak i problemet skikkelig. Vi har løsningene på klimakrisa, blant annet fordi vi har det som trengs til å ha 100% fornybar energi, i hele verden i år 2050, og det med dagens teknologi (tenk da hva framtidas teknologi kan bidra med dersom man bare investerer i å utvikle den!). Så beskjeden fra folkemengden i Durban var klar: nå må det handling til, ikke bare snakk.

Hvordan har det gått denne uka? Går det an å hevde at ting har gått framover? Det har gått fram på noen områder og bak på andre. De største politiske sakene er dessverre fortsatt uløste, som opprettelsen av Det grønne fondet med penger til klimatiltak og når en ny avtale skal starte (nå snakkes det om 2020, skrekk og gru). Forhandlerne må også fortsette sitt harde arbeid (vi forstår og setter pris på at de jobber dag og natt) med den lovmessige formen som en klimaavtale vil ha. WWF mener avtalen må være lovmessig bindende for alle land. I morra mandag kommer statsledere og ministre, både Jens Stoltenberg og Erik Solheim er ventet fra Norge. Disse dagene kalles ”høynivådelen”. Den første uka må ha resultert i faktisk enighet som statsledere og ministre kan fatte beslutninger om.

WWF og Greenpeace danser sammen på demonstrasjon for en trygg klimaframtid

Her er de sakene som WWF mener er det viktigste å få ut av klimaforhandlingene i Durban:

-      Implementering av Cancun-avtalen

-      En ny forpliktelsesperiode for Kyoto-protokollen, den klimaavtalen vi har i dag som snart går ut på dato

-      Et grunnlag for en lovmessig bindende global avtale som omfatter alle land innen 2015

-      Etablering av det Grønne fondet som så fylles med penger til klimatiltak

-      En ambisjon om høyere kutt i utslipp av klimagasser, årsaken til klimaendringene

Inga Fritzen Buan, klimaråder i WWF-Norge