Tekst og foto: Roger Brendhagen

De to siste årene har jeg brukt mye tid på Dovrefjell – på jakt etter blant annet moskus og fjellrev. Fjellreven er et av Norges mest truede pattedyr, og er listet som kritisk truet i den Norske rødelisten. Derfor er det en velsignet opplevelse å treffe fjellreven i sitt rette element: den Norske fjellheimen.

Fjellreven ser ut til å trives på Dovrefjell. © Roger Brendhagen

Fredet

Arten ble fredet i Norge så tidlig som i 1930, men til tross for dette har ikke bestanden tatt seg opp igjen. Siste kjente kull av vill fjellrev på Dovrefjell ble født i 1994, og fra slutten av 90-tallet ble fjellreven ansett som utryddet i dette området. Siden 2005 har NINA, Norsk institutt for naturforvalting, drevet en avlsstasjon for fjellrev ved Sæterfjellet syd for  Oppdal. Dyr fra flere av de små, isolerte fjellrevområdene i Norge og Sverige ble fanget og satt i avl.

En av grunnene til at fjorårets fjellrevkull var store - er tilgangen på mat i fjellet. Lemenår er gullår for både fjellrev og rovfugl. © Roger Brendhagen

På vent

Å fotografere fjellrev er ikke enkelt. Som fotograf vil man nærmest mulig fjellreven – fjellreven ønsker fotografene lengst unna. Det blir derfor en viktig avveining av oss som fotografer hvor tett på – og hvor lenge vi oppholder oss ved  hi-områdene.

Dette er en av mine første møter med fjellreven. Jeg husker ennå den intense gleden! © Roger Brendhagen

Økning

Avlsprosjektet på Sæterfjellet har gitt resultater både på Dovre – og andre fjellheimer i Norge. I 2011 var det 39 fjellrevkull og minst 270 valper som ble født i Norge. Nesten halvparten av disse ble født av rever som er satt ut i naturen gjennom avlsprogrammet. De første 15 valpene ble satt ut i Dovrefjell 2007. De to påfølgende årene ble det tilført ytterligere 36 valper til fjellområdet. Fjellrevens reproduksjon er sterkt knyttet til svingningene i smågnagerbestandene, og i oppgangsår som i 2011 er det derfor vanlig at fjellreven får valper.

Fjellrev © Roger Brendhagen

- En gledelig konsekvens av at fjellreven trives på Dovre – er at jeg på mange av mine fjellturer ser fjellreven på drift over vidda på jakt etter lemen og annen føde.

_____________________________________________________________

Fjellreven (også kalt polarrev) blir 55–60 cm lang (pluss en hale på rundt 28 cm) og kroppsvekten varierer mellom 2,5 og 5 kg.

Den har en kort snute og små avrundede ører, og den har mindre kroppsstørrelse enn sin nære slektning rødreven (som ikke finnes på Svalbard). Fjellreven finnes i to fargevarianter, hvit og blå. Hvitreven er helt hvit om vinteren, med unntak av noen mørke hår på haletuppen, mens sommerpelsen er gråbrun på rygg/lår og gulhvit på buk/sider. Blåreven derimot er ensfarget hele året.

Normalt ville dette ha vært alt å se, men i dag blander den lystige klukkingen fra elva seg med ivrige barnestemmer. De tilhører medlemmer av WWFs Venneklubber, og har kommet hit for å plante stiklinger av ville eple- og pæretrær.

Stiklinger. © Zanete Andersone-Lilley/WWF

WWF har siden 2007 drevet et prosjekt i Kasakhstan som er finansiert av norske UD. Deler av prosjektet handler om gjenreising av skog i Syrdaria-deltaet (naturlig vekst) og i Karatausskii naturreservat i Karatau-fjellene (planting av ville frukttrær).

I begynnelsen av prosjektet ble tre Venner av WWF-barneklubber dannet ved lokale skoler. Hver av dem valgte et tema å konsentrere seg om: Ville frukttrær, Bukhara-hjort og villsauen Karatau argali.

Venner av WWF planter trær. © Zanete Andersone-Lilley/WWF

Alle klubbene er med på selve treplantingen. Først dyrker barna stiklinger av frø fra villfrukttrær hjemme, i klasserommet eller i skolens drivhus. Så fort stiklingene kikker opp av jorda, får elevene tildelt ansvaret for et bestemt antall av dem inntil de er store nok til å settes ut i drivhuset og senere på en liten jordlapp.

Stiklingene fortsetter å vokse i noen år, før de til slutt plantes ut i naturen. Stiklingene kommer ikke bare fra skolene, men også fra gartneriet til det lokale skogkontoret, som er med på prosjektet. Plantingen skjer gjerne langs elver, hvor det er god tilgang på vann – noe som er en mangelvare i Sentral-Asia.

Venner av WWF. © Zanete Andersone-Lilley/WWF

Skolebarna som befinner seg i Karatau-fjellene denne solrike og varme dagen er utstyrt med spader, bøtter og uendelige mengder entusiasme. De planter det ene treet etter det andre, og lager små kanaler for å samle regnvann slik at trærne får nok næring til å slå rot.

Det er utrolig flott å se barn og unge som bryr seg om naturen. Øynene deres lyser opp når de forteller om venneklubbenes arbeid. WWF har fått være med på å endre hvordan de opplever naturarven rundt seg. Så selv om den norske støtten til prosjektet snart avsluttes, føler jeg at trærne og naturen er i riktig gode hender.

 _________________________________________________________________________

Zanete Andersone-Lilley, rådgiver ved WWFs internasjonale avdeling, har vært i Kasakhstan og besøkt prosjekter som vi driver der. Ett av dem er planting av ville frukttrær.

Tekst og foto: Tom Schandy

Det er det samme hvert år. Jeg klarer ikke å overse kalenderen – at det nærmer seg festforestilling i gammelskogen. Når storskogens førstefiolinist byr opp til festforestilling, vil jeg sitte på første rad. Suge inn inntrykkene og føle at jeg er en del av det hele. At jeg opplevde det samme i fjor eller før, eller for 20 år siden, betyr ikke noe. Ei natt på leik er ikke nok for meg, heller ikke to eller tre. Først ni netter senere – etter 150 timer i et lite kamuflasjetelt på 1,6 x 1,6 meter – er jeg fornøyd.

Folk rister på hodet og sier at jeg nå må ha nok tiurbilder. Hvis vedkommende er fotballinteressert, spør jeg om han har sett nok fotballkamper. Det er jo det samme som skjer i hver kamp – eller? Tiurleiken er som en fotballkamp. Det er spenning og taktikk – og «kampanalyse». Hvem er den beste «spilleren» i år, hva har skjedd med fjorårets storscorer, hva slags taktikk legger han opp til? Hvem stikker avgårde med trofeet for «årets spiller»?

Storskogens flotteste par: Tiur og røy. © Tom Schandy

Tidlig til sengs

Mine «tiurkamerater» og jeg begynner årets spellsesong ved en rygg oppe på åsen, der hvor alt har pleid å skje i tidligere år. Før klokka åtte på kvelden er vi på plass i kamuflasjeteltene, og ikke lenge etter dundrer den ene tiuren etter den andre inn i furukronene. De raper og «skjærer nebb» før de inntar nattestillingen i trærne.

Rundt halv fem neste morgen hører jeg det første kneppet fra tretoppene. Snart hører jeg en annen også. Etter hvert kommer kneppene raskere og raskere. Jeg hører den karakteristiske «klunken», som lyder som en champagneflaske som åpnes – for å avsluttes med den susende slipingen. Joda, karene er i gang. Snart hører vi tunge vinger flakse, og tiurene lander tydeligvis på bakken. Fortsatt er det stupmørkt, jeg ser ingenting. Det spiller tiurer rundt overalt – jeg kan i hvert fall høre fem-seks stykker.

En time senere kommer den opp på haugen rett foran teltet. Jeg ser tiuren rett inn i øynene. Vifta er slått opp, og når den knepper slår det i brystet på den. Så svinger den seg rundt og spiller. En annen tiur skimter jeg lenger oppe i åsen, og en lenger ned.

Tiuren stryker fordi teltet på en meters hold. På en haug bak teltet begynner den å hoppe gjentatte ganger. Dette er det såkalte flaksehoppet for å lokke til seg røyer. Vi er i starten av året happening – høneuka.

Tiuren foran teltet er neppe sjefen på leiken. Han er relativt ung, og stjerten er litt rufsete på toppen. Mine kompiser har tilbrakt natta andre steder på åsryggen, men har heller ikke funnet sjefen.

Tiuren flaksehopper for å trekke til seg røy. © Tom Schandy

Vinteren slår tilbake

Mens mars var varmere enn noensinne, slår vinteren tilbake under årets høneuke. Neste morgen ligger det et melisdryss på bakken. Når tiuren hopper, virvles det opp snø, som når et helikopter lander. Tiuren med den rufsete stjerten er borte, en annen tiur har tatt over den gamle plassen. Det blir en lang morgen. Ikke før klokka ett-halv to er det stille i skogen, og vi kan krype ut og diskutere spillets utvikling. En av de andre har sett røyer på bakken hos en tiur litt lenger ned i skogen. Han har til og med observert to paringer. Yes, vi har funnet sjefen, tror vi, og «benker» oss rundt en lysning.

Jeg har store forhåpninger om at dette er sjefen. Og ja, tiuren er på plass foran teltet neste morgen. Jeg hører røyene i trærne og tror det kan bli maks-morgen. Da begynner det å snø. Først lett, så tyngre og tyngre. Store snøfiller hagler ned. Tiuren spiller om kapp med snøen. For en fotograf er dette en drømmesituasjon, en tiur som spiller under sånne dramatiske værforhold. Kameraet går varmt, hadde bare røyene også kommet.

Det gjør de ikke. Kanskje var været for ekstremt. Vi prøver ei natt til på samme stedet. Tiuren spiller rundt teltet i grålysningen, men snart trekker den nedover åsen. Vi er skuffet – hadde trodd dette var plassen, men nei. Det ligger snø igjen i skogen etter det kraftige snøfallet, så da leiken er over, sonderer vi alle aktuelle spilleplasser. Da oppdager vi at vi har blitt lurt trill rundt – sjefen og røyene er ikke på noen av de faste plassene hvor skuespillet har foregått de siste ti årene. Hele showet har blitt holdt på ei myr under åsen, der er det hardtrampet med spor, både av tiur og røy.

Tiur i snøvær. © Tom Schandy

Røyfesten

Neste morgen har vi derfor flyttet og ligger ringside ved den lille skogsmyra. I grålysningen skjer det vi har ventet på – tiuren viser seg med haremet. Han står som et fjell – med tre røyer på hver side. Røyene løper rundt tiuren, legger seg ned i paringsposisjon, men sjefen vil bare briske seg, ikke pare. Tiurer fra alle kanter presser på i ytterkanten for å måle krefter mot sjefen. Men de har ingen sjanse og blir omgående jagd tilbake til periferien av skuespillet. En av tiurene har mistet to halefjær, tydelig at han har kjempet for å få en plass i lyset hos røyene…

Tiurjaging. © Tom Schandy

Etter en times seanse på myra trekker tiuren og haremet opp på en liten haug, 50 meter fra myra. Der går han med røyene til klokka halv tolv på formiddagen. Trær står i veien, så noen bilder blir det ikke.

Neste natt satser jeg på at sjefen kommer ned på myra igjen, mens røyfesten fortsetter oppe i skogen. En av mine kompiser observerer det hele på kloss hold. Så den åttende natta i rekken, ligger vi alle i kamuflasje ved den lille haugen inne i skogen. De seks røyene fra dagen før, har blitt redusert til tre. Tiuren spiller med haremet hele morgenen, fra klokka fire til klokka elleve. Vi har de på kloss hold. Røyene ligger flate og vil pares, sjefen spiller det beste han kan.

Tiur med røyflokken. © Tom Schandy

Når paringen skjer, da trekker han seg ned på baksiden av haugen hvor jeg ikke ser annet enn toppen av stjertfjærene. Der ligger en av mine kompiser som får se tiuren sørge for storfuglslektens overlevelse. Jeg sitter igjen med skjegget i postkassa, men slik er dette gamet. Mange netter må til for å lokalisere sjefen og haremet. Og når haremet først er lokalisert, kan rene tilfeldigheter bidra til at ikke alt skjer til din favør. Allerede for 20 år siden fotograferte jeg paringer, men det holder ikke. Det er alltids greit med nye opptak. Jeg kan slå fast at tiurleiken er som fotballkamp – du vil gjerne se mål også i år – selv om du så det i fjor.

Vær trygg på at det blir nye 150 timer på tiurleik også neste år…

Tiurportrett. © Tom Schandy

Jeanett Sandaker til venstre og Sara bjerregaard til høyre

Ved Malakoff videregående skole i Østfold har en gruppe studenter laget mobiltelefondeksler der overskuddet av salget går til WWF. Studentene hadde flere gode formål som alternativer, men valget falt på WWF etter en avstemming i klassen. Elevene var spesielt opptatte av WWFs engajement for dyr og hvordan WWF jobber for å bevare deres leveområder i naturen.

Dekslene er tilpasset Iphone og prisen er beskjedne 100 kroner.

For å skaffe deg dekslet, som det bare finnes 1000 av, må du henvende deg via studentes facebook-side: Lykkelabben UB

Landsbyen Ambohibola omgitt av sanddyner. For vezoene finnes få andre leveveier enn fiske.

-Er været dårlig, får vi problemer. Noen ganger må vi selge alt vi har for å få råd til å kjøpe mat, sier Rajoma, en fisker fra Madagaskars sørvestkyst.
Han opplever  nedgang i fangsten og en hverdag som bare blir tøffere. Fremtiden for hans 12 barn er høyst usikker.

Vezoene kjemper en kamp for tilværelsen som blir stadig vanskeligere. Fiskere som Rajoma er helt avhengige av havet – de har ingenting annet. Derfor er de svært sårbare i perioder med dårlig vær. I tillegg har fiskerne lenge sett at fangsten  ikke er like bra som før, på grunn av overutnytting av korallrevet. Det blir flere og flere mennesker i området, mens ressursene de lever av er konstante.

Fiske på korallrevet i utriggerkanoer. Vezoene fisker med både not, garn og line. Her kaster to båter not etter en stim med små pelagisk fisk.

Klimaendringer skaper nye utfordringer

Også andre steder på Madagaskar opplever lokalbefolkningen at levekårene endrer seg til det verre. Innlandet blir tørrere, derfor ser stadig flere seg nødt til å bli fiskere for å skaffe mat. Dette skaper naturlig nok ennå større press på fiskeriressursene og setter fremtiden til vezoene ytterligere i fare.
- Siden klimaet blir tørrere, får jeg mindre og mindre avlinger fra åkeren min hvert år. For barna mine ligger fremtiden i å bli fiskere, forteller Pierre Chrysostome.
Han er en pensjonert lærer fra den vesle landsbyen Antsikoroke, ikke langt fra Ambohibola. For å bremse denne utviklingen og skape en bærekraftig forvaltning av naturressursene, har WWF opprettet forvaltningskomiteer i fem fiskerlandsbyer:  Maromena, Befasy, Beheloke, Itampolo og Ambohibola.   Gjennom komiteene får innbyggerne økt eierskap til ressursen og interesse av å beskytte den mot overfiske.For fattige fiskere er det en luksus å sette av tid til tanker om fremtiden. De er først og fremst opptatt av å få mat på bordet hver dag. Derfor har WWF også satt i gang prosjekter for å skaffe alternative inntektskilder for fiskelandsbyen. I Ambohibola vil de nå prøve seg på småskala turisme. Jeg var med på å bygge et par bungalower på stranden som skal huse turister. Som frivillig drev jeg også datainnsamling for en studie av korallrevets helsetilstand sammen med et forskerteam fra Toliara.

Møte i forvaltningskomiteen i Ambohibola. Landsbypresident Clovis og komiteeleder Allsion diskuterer fiskeriforvaltning med resten av landsbyen.

Jeg lærte mye av mine nye venner under mitt opphold i Ambohibola . Ikke minst viste de meg familieverdier som vi kanskje har tapt i vår kant av verden. I Ambohibola lever de fremdeles i et fellesskap. Landsbyen er som en stor familie. Er det fest, danser bestemor til samme musikk som ungdommene, og skal viktige beslutninger tas er alle med i diskusjonen. Dette samfunnet ønsker vezoene å ta vare på; all utvikling er ikke nødvendigvis positiv. Med opprettelsen av forvaltningskomiteer som også tar beslutninger om utviklingen i landsbyen, har WWF gitt disse menneskene en mulighet til å bestemme sin egen fremtid. Utviklingen skjer  på deres premisser.

Oppholdet i Ambohibola har gitt meg minner som jeg kommer til å ha med meg hele livet: Fisken de tilberedte til middag, turene langs en uendelig lang strand og dansing så intens at den skapte en stor sky av sand. En av dem jeg lærte mest av var Franco. Franco er en ti år gammel gutt som er utrolig begavet På de tre månedene jeg bodde i landsbyen hans, lærte han seg fransk for å kunne kommunisere med meg! Da jeg skulle dra,  kom Franco med tårer i øynene. I hendene holdt han en modellbåt han hadde laget av noe gammelt treverk og en plastpose, en avskjedsgave til meg. Jeg tenker fortsatt ofte på Franco. Hans fremtid er avhengig av at WWFs arbeid lykkes.

Ti ar gamle Franco har laget en kopi av utriggerkanoene, som avskjedsgave.

Uganda er et fascinerende land på mange måter;  ofte blir skuespill brukt for å engasjere og spre budskap, blant annet om miljøvern. WWF-Norge driver hele fem prosjekter i Uganda. En viktig del av arbeidet er samarbeid med lokalbefolkning og lokale organisasjoner.

Da de besøkte Bukisi i Ntotoro fikk Brigitte og Vibeke oppleve skuespillet som skulle skape engasjement og dele kunnskap. For at fremtiden skal bli fornybar må alle bidra, og løsningene må være lokale og forandre hverdagen til det bedre.

Skuespillerne danser og spiller fløyte for å trekke folk. Forestillingen starter når alle er samlet i en stor sirkel.

Villmarksområdene i Uganda har et unikt dyre- og planteliv. Men den rike naturen er truet av krypskyting, illegal hogst, dårlig arealforvaltning og klimaendringer. Landet ligger på 102. plass på WWFs indeks for økologisk fotavtrykk. Myndighetene har et stort ansvar for at naturen forvaltes rettferdig og bærekraftig.

Earth Hour har fått mye oppmerksomhet i Uganda. I år som i fjor kan uganderne sende gratis tekstmelding med egne forpliktelser om å redusere CO₂-utslipp. Responsen har ikke uteblitt. Selv om lyseslukkekampanjen bare er arrangert en gang tidligere, har den allerede bidratt til forandring. Det er blitt utdannet miljøjournalister, skadet land i Kampala er gjenopprettet, og det er plantet 17 000 trær.

Miljøvern handler om både det fjerne og det nære. I Uganda er rent vann og tilgang på nok vann spesielt viktig. Da må kildene til Semuliki-elven beskyttes, vannressursene og skogene ved Albertsjøen må forvaltes bedre og naturverdiene i Rwenzorifjellene må sikres.

Skuespillet hadde en enkel moral: «Om du driter i elva og drikker samme vann, kan du bli syk og havne på sykehus.»

Mat og vann og energi for alle, for alltid, kan og må sikres gjennom at alle verdens land blir enige om hva vi skal gjøre for å stoppe klimaendring, når vi virkelig skal begynne og hvordan vi skal betale for det.

På morgenen fredag 9. desember visste vi fortsatt ikke hvor det bar og alle forslagene til nye avtaletekster som hadde sirkulert hadde altfor lave ambisjonsnivåer, for å ikke snakke om sene oppstartstider (etter 2020 – gud bedre!). Stemningen var mildt sagt laber. Slik det så ut på fredag konkluderte vi med at verden lå an til fire graders oppvarmning. Det vil være helt katastrofalt.

Vi i WWF og andre sivilsamfunnsorganisasjoner gjorde oss klare til siste støt før å få til noe, og påvirke de mange landenes delegasjoner i positiv retning på de temaene som var våre ”must wins”. Dette gjaldt blant annet hvordan en fremtidig bindende avtale skal være, hvordan vi skal få opp ambisjonsnivået slik at vi har mulighet til å hindre global oppvarming på mer enn to grader, og opprettelsen av det grønne fondet som i tillegg må fylles med penger. Du kan lese om de svake resultatene her.

Fredag kveld ble vi sendt hjem relativt tidlig da det ble klart at COPen ikke ble ferdig og at alle møtene som foregikk uansett var bak svært lukkede dører. Det holdes møter som er ”uformelle”, men i tillegg ”uformelle uformelle” osv. Det er et problem at ting ikke er mer gjennomsiktige og at organisasjoner ikke slipper inn, men det handler også om å finne rom for mindre grupper til å snakke sammen og til å ha mulighet til å diskutere fritt. Det er positive og negative sider ved det. Mens dette foregikk ble vi sendt hjem til hotellet med planer om å innfinne oss til vanlig tid tidlig lørdag morgen.

Lørdagen tilbrakte vi i et hjørne av konferansesenteret som WWFs ansatte hadde tatt over. Der var det kaffe og mediearbeid. Samantha Smith, som leder WWFs internasjonale klima- og energiarbeid, ga en provisorisk pressekonferanse hvor journalistene satt rundt henne på gulvet. Samantha har imponerende god oversikt over alt som foregår og evnen til å vurdere og trekke slutninger raskt.

I løpet av dagen uttalte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til VG at det var ”fullstendig kaos” i klimaforhandlingene. (Samtidig meldte Regjeringen på Twitter at det var “sammenbrudd i makrellforhandlingene“).

I åttetida på lørdagskvelden begynte endelig det møtet som egentlig skulle vært ferdig fredag kveld. Her fikk alle være tilstede. Lederne for de ulike undergruppene (AWG-LCA, AWG-KP, SBSTA og SBI, beklager forkortelsene) ga sine rapporter til den sørafrikanske COP-presidenten. Nylig oppdaterte forslag til avtaletekster ble sirkulert og lest frenetisk. Flere land klaget (med rette) over at de umulig kunne ta stilling til ting de ikke hadde fått satt seg skikkelig inn i.

Det ble så klart at det lå an til at man skulle begynne å snakke om en ny avtale i 2015, og så at den skulle tre i kraft i 2020. Det grønne fondet ble opprettet, uten at det ligger penger i det. Mange klaget over for lite fokus på tilpasning (mest relevant for u-land), for mye på utslippskutt (mest relevant for i-land). DR Kongo snakket på vegne av Afrika og sa forlagene var tilpasset i-land sine behov og interesser. Malaysia og andre land sluttet seg til.

Kenya advarte mot ”blame game” etter krangel/diskusjon mellom EU, Saudi Arabia, Venezuela om ambisjonsnivået og hvor stort ansvar ulike land skal ta.

Ideelt skulle alle hatt lenger tid, og alle tekstforslagene til avtaleverk skulle vært analysert nøye. Møtelederen slo flere ganger med klubba og erklærte enighet før alle hadde fått sagt sitt. Det var ganske kontroversielt, ettersom Klimakonvensjonen er konsensusbasert. På
et tidspunkt stod Venezuelas sjefsforhandler Claudia Salerno i stolen sin og banket med skiltet det stod Venezuela på, for å få tilbake ordet hun mente hun hadde krav på. Da hun endelig kom til ordet, serverte hun en tordentale om hvordan rike land svikter ansvaret sitt, og at dersom klimaet hadde vært en bank, så hadde problemet vært løst og pengene
funnet for lenge siden.

Litt senere sammenlignet Nicaragua opprettelsen av et tomt pengefond med en matteoppgave som helt garantert ville fått strykkarakter.

Gode poeng, spør du meg.

EUs Connie Hedegaard i avgjørende diskusjon med India og andre land. Foto: Stefan Henningsson, WWF.

Mye av natta gikk ut på en uenighet mellom EU og India om ordlegging i avtaleteksten. Det er den typen ting man kanskje ikke helt skjønner at kan være så viktig, men for India handlet det om rettferdighet. EU på sin side føler vel at de allerede har strukket seg langt nå når de nærmest alene viderefører Kyoto-protokollen, sammen med lille Norge og lille Sveits. Her spilte Erik Solheim en rolle i å få landene til å finne en middelvei. Det tok likevel flere timer.

USA og Kina var tilbakeholdne hele natta. Det tyder på at ting gikk i deres favør. En avtale fra 2020 er det de av ulike grunner ønsker seg.

I sekstida søndag morgen var COP17 ferdig. Da vi kom ut var det helt lyst, og vi så mange som jogga morgentur. Det tar litt tid å fordøye den siste natta, men WWF og andre miljøvernorganisasjoner har konkludert med at det vi har nå er enighet om en avtale som sikrer fortsatt minimal innsats for å redusere utslipp av klimagasser. Slik den står nå er avtalen altfor svak til å redde millioner av mennesker fra de verste konsekvensene av menneskeskapt global oppvarming og til å sikre mat, vann og energi for alle. 2020 er for seint for at en ny bindende avtale skal gjøre det mulig å unngå farlig global oppvarmning. Vi aner ikke hva som kommer til å skje i løpet av de neste åtte åra, og det er all grunn til å være bekymra.

Vi fortsetter kampen i 2012.

Inga Fritzen Buan, klimarådgiver i WWF-Norge.

Tanken er vel uansett vanligvis at dersom man er ferdig til avtalt tid, så har man ikke jobbet lenge og hardt nok.

Ambisjonsnivået i kampen mot klimaendringene står foreløbig ikke i forhold til det vitenskapen forteller oss at er nødvendige for å unngå mange av de katastrofale problemene som klimaendring kan føre til. Det er utrolig stor forskjell på om vi går mot en framtid med 1,5 graders oppvarming eller 4 grader. Tanken på fire grader får meg til å føle meg det samme som den unge amerikanske jenta som ropte en protesttale mot USAs sjefsforhandler for et par dager siden: redd for framtida. Vi snakker om ting som skjer med naturen som tap av arter og farlig ekstremvær, og i tillegg knapphet på mat og vann i store deler av verden, og konflikter som kan bryte ut over hvem som har rett på de knappe naturressursene.

Fredag, i utgangspunktet den dagen alle skulle bli enige, startet deprimerende, var temmelig kjedelig mesteparten av dagen, og så ganske spennende på slutten, før konferansesenteret stengte og vi dro hjem seint på kvelden. Det var flere forslag til avtaletekster som var i omløp. Jeg og kollegaene mine følger med på ulike tema hver oss, så når vi får tak i en slik tekst, gjelder det å finne ut hva de sier om disse temaene, vurdere om det har skjedd positiv eller negativ endring og så jobbe for påvirke forhandlerne til enden å beholde eller endre teksten igjen. Arbeidet og vurderingene skjer utrolig raskt, mye av det mens vi sitter på gulvet i et hjørne vi har overtatt, med PCer og smarttelefoner og ledninger og kaffe.

Forhandlerne bruker mye tid og krefter på småendringer i teksten som likevel kan være av stor betydning. Det er slikt som forskjellen på om land ”bør” eller ”skal” gjøre noe, på engelsk den hårfine forskjellen mellom ”should” og ”shall”.

Kina, India, EU og afrikanske land i tottene på hverandre fredag kveld. Det var langvarige rifter mellom utviklingsland og utviklede land, og mellom EU og USA. Slik informasjon får vi tak i gangene og gjennom personlige nettverk, ettersom vi har adgang til de viktigste møtene. Vi får informasjon som må analyseres og sjekkes. Betyr dette at Kina er mer fleksibel i forhold til å påta seg forpliktelser? Hvilket uttrykk var det USAs sjefsforhandler egentlig brukte i forhold til den fremtidige avtalen? Hvor lenge skal de egentlig holde på i natt?

Spørsmålet om utslippskutt skal være juridisk/lovmessig bindende eller basert på frivillighet har vært sentralt i disse forhandlingene i over ti år. En tekst fra fredag kveld omtaler et såkalt “juridisk instrument som gjelder for alle parter”. Teksten sier ikke noe om en frist for når den nye avtalen skal inngås. Det er svært viktig fordi vi så snart som
mulig må begynne å få ned utslippene på en skikkelig måte. Presset på naturen er allerede høyt. I mange land oppleves klimaendringene på kroppen daglig. Det er tøft å høre representanter fra øystater som Tuvalu og Kiribati snakke om hvordan landene deres forsvinner.

WWFs Samantha Smith briefer pressen i Durban

EU sammen med en håndfull allierte som Norge og Sveits, er de eneste industrilandene forberedt på å fortsette med Kyoto-protokollen, sjøl om de alle repeterer at Kyoto i sin nåværende form bare dekker 15% av verdens utslipp og mange, mange flere derfor må bidra. USA sa nei i 1997, og Japan, Canada og Russland har erklært at de ikke vil ta på seg nye målsetninger om utslippskutt under protokollen utover 2012. Canada gjør seg upopulær på mange måter for tida, spesielt i forhold til utvinningen av tjæresand. Det har vært protester også mot Canada her i Durban, fra ungdomsrepresentanter. I likhet med hun som protesterte mot USA ble disse ført ut av konferansen av vakter før de ble fratatt adgangskortene sine (hvem vet om de kan delta igjen seinere).

Fra nå til 2020 har de fleste av verdens land, inkludert de største utslippslandene Kina og USA, egne nasjonale målsetninger for utslippskutt, men de er frivillige og ikke juridisk bindende. De er på ingen måte ambisiøse nok. Imidlertid er det viktig å minne seg
selv på (og det gjør jeg, for ellers er dette virkelig til å begynne å grine av), alt det positive og viktige arbeidet som foregår på bakkenivå i mange land og at vi hele tiden tar museskritt mot en grønne framtid. Jeg samarbeider for eksempel med WWF i Kina om bærekraftig byutvikling der. Kollegaen min Ragnhild gjør en kjempejobb for å få Statoil ut av Canadas skitne tjæresand. Kollegaen min Ingrid jobber for mer ambisiøst politikk i Norge for utvikling av fornybar energi. Og jeg har mange andre kollegaer som gjør liknende og viktig arbeid, i og utenfor WWF, i og utenfor Norge. Dette minner jeg meg selv på.

Vi skulle vært ferdig på fredag, men samtalene og møtene er nå utvidet til lørdag morgen, det vil si antagelig minst en ekstra dag med intense forhandlinger. Det er fortsatt åpent hva som blir utfallet og ting forandre seg fra time til time.

Klima- og energirådgiver i WWF-Norge Inga Fritzen Buan

WWF stunt on the beach in Durban

I Durban er Kyotprotokollens videre skjebne fortsatt i spill og blir det en avtale kommer den neppe til å dekke særlig mer enn 15% av verdens utslipp. På de 14 årene som har godt siden Kyotoavtalen har den vitenskaplige kunnskapen om hvordan menneskeheten påvirker klima økt betraktelig, effekten av klimaendringene blitt mer synlige og utslippene økt dramatisk. De årlige klimatoppmøtene er en kraftfull arena hvor snaue 200 hundre statsledere minner hverandre på hvorfor de er der og hvor viktig det er å gjøre noe med de globale utslippene. Den påminnelsen er i høyeste grad påkrevet og det er ingen grunn til å undervurdere klimaforhandlingenes betydning fr å få verdens oppmerksomhet rettet mot en av menneskehetens største utfordringer.

Heldigvis er det såpass kort tid til Stoltenberg skal signere regjeringens egen klimapolitikk at han kanskje husker sin egen historiske melankoli. Kyotoprotokollens referansepunkt er 1990. Siden 1990 har også norsk utslipp økt, ikke falt.  Til tross for 17 år med klimaforhandlinger fortsetter globale utslipp av drivhusgasser å øke. Til tross for 20 år med norsk klimapolitikk fortsetter norske utslipp å øke.

Stoltenberg understreker behovet for en forpliktende global klimaavtale som dekker alle globale utslipp. WWF er helt enig. Samtidig ser vi behovet for en nasjonal ”klimaavtale” som dekker alle norske utslipp, og som gir troverdigheten tilbake til norsk klimapolitikk.

I Durban er Stoltenbergs forhandlingsdelegasjon aktive pådrivere for en god internasjonal avtale, og han har bidratt med konkrete løsninger innen både skog og energi. Regjeringens nært forestående klimamelding må også innholde konkrete tiltak for utslippsreduksjoner. I tillegg må den initiere en pross for en forpliktende ”nasjonal klimaavtale” gjennom å sette ned et lovutvalg for å utrede mulighetene for en norsk klimalov etter britisk modell.

I Durban kan Stoltenberg snakke og gjøre så god han kan i forhandlinger med nesten 200 andre stater. I Norge er det Stolteberg som bestemmer, og som har ansvaret for at vi om 15 år kan se tilbake med stolthet på klimameldingen som faktisk fikk ned norske utslipp.

Arild Skedsmo er leder for klima- og energiprogrammet til WWF-Norge

Et klimatoppmøte handler ikke bare om jakten på den store, samlende klimaavtalen. Det er også en arena for å plukke effektive klimastrategier fra øverste hylle. I dette bildet er Norge – som så ofte ellers – både veldig gode og ganske svake: Vi er bra på strategier for det internasjonale samfunn, men dårlige på klimakutt hjemme.

Når statsminister Jens Stoltenberg onsdag skal holde Norges hovedtale under klimatoppmøtet i Durban, kommer han til å snakke mye om gode norske forslag til internasjonale ordninger for blant annet regnskogsvern og finansiering av klimatiltak i sør. Derimot kommer han til å snakke lite om klimakutt hjemme i Norge. Og det er kanskje like bra: Han har nemlig fint lite å skryte av.

I dag ble det kjent at klimanasjonen Norge faller fra sjette til 15. plass i årets utgave av den globale klimarankingen Climate Change Performance Index. Grunnen er enkel: Vi kutter ikke utslipp på hjemmebane.

Derfor bør Jens Stoltenberg og Erik Solheim benytte besøket på klimatoppmøtet i Durban til å lære av land som lykkes med utslippskutt på hjemmebane. Effektiv, innenlands klimapolitikk gir ikke bare mindre utslipp. Det er også slik at jo flere land som fører en vellykket klimapolitikk på hjemmebane, desto fortere vil det være realistisk å få en forpliktende, global avtale på plass.

Det viktigste grepet Stoltenberg & Solheim bør studere er å innføre en egen klimalov, og her er noen de kan lære av: Storbritannia (nest best på klimarankingen), Mexico (fem plasser foran Norge), Danmark (tre plasser foran Norge), Spania, Irland, Bulgaria og Ungarn. Alle disse landene har innført, er i ferd med å innføre, eller vurderer å innføre klimalover med klare tallfestede utslippsmål.

Her er WWFs ikke nødvendigvis helt fullstendige liste over gode læremestere i faget klimalov:

Storbritannia

Den viktigste læreren for Stoltenberg bør bli Storbritannias statsminister David Cameron.

Britene fikk sin klimalov i 2008, og denne loven er grunnlaget for flere lovforslag i andre land. WWF sitt forslag om en norsk klimalov bygger på denne modellen. Mål om 34 prosent reduksjon av klimagassutslipp i 2020, og 80 prosent i 2050, i forhold til 1990-nivå). Har fem-årige karbonbudsjettsplaner som legges 12 år fram i tid. Det fjerde karbonbudsjettet som dekker perioden 2023-2027, forplikter Storbritannia til å kutte sine utslipp med 50 prosent i forholdt til 1990-nivå. Storbritannia er det første landet som har forpliktende planer for utslippskutt etter 2020. Lovens viktigste virkemidler:

• Mekanisme som gjør langsiktige utslippsmål juridisk bindende

• Klimamål basert på vitenskapelig grunnlag

• Prosedyrer for fastsettelse og rapportering av mål

• Karbonbudsjetter

• En nasjonal klimakomité som følger opp klimaloven

Les mer om den britiske klimaloven i en rapport fra WWF og Norsk Klimastiftelse

Skottland:

Har en egen variant av den britiske klimaloven, fordi Skottland ønsket enda bedre målsetninger enn Storbritannia, i tillegg til at politikk for landbruk, transport, planlegging og avfall er innenfor den skotske regjeringens ansvarsområde. De har derfor et mål om 42 prosent utslippsreduksjoner i 2020 og årlige utslippsmål og rapporteringer. De skal også inkludere utslipp fra internasjonal fly- og shippingtrafikk.

Nok et godt forbilde for Jens Stoltenberg: Skottenes tidligere klimaminister Stewart Stevenson           

Spania:

Begge politiske hus i Spania har nylig mottatt en offentlig utredning som ber den neste regjeringen å adoptere et juridisk bindende lovverk om utslippsreduserende tiltak, lignende Storbritannias karbonbudsjett.

Stoltenberg bør lære av spanjolene, og sette ned et utvalg som kan vurdere en norsk klimalov.

Mexico:

I Mexico vurderer man nå et lovforslag som blant annet inneholder en klimainstitusjon som skal ha ansvar for klimaloven, et grønt klimafond, nasjonale utslippsregister, karbonmarked og en klimatilpasningsplan.

Her kan Jens lese en internasjonal evaluering av de ambisiøse, meksikanske planene

Danmark:

Da Danmarks regjering nylig lagt fram en ny regjeringserklæring, var alle regjeringspartiene tydelig på et fokus på klimautfordringene, og har som en hovedprioritet å fornye Danmark. Ambisiøse målsetninger kommer fram i den nye regjeringserklæringen.

Den nye danske regjeringen ser at et viktig virkemiddel for å få gjennomført klimapolitikken vil være en klimalov, inspirert av Storbritannias klimalov. Alle partiene i regjeringen er for en klimalov.

Denne loven skal ha årlige evalueringer av hvordan Danmark ligger an til å nå sine egne klimamålsetninger. De skal også forenkle eksisterende lovgivning.

Godt forbilde for Jens: Statsministerkollega Helle Thorning-Schmidt, og de danske sosialdemokratene

Irland, Bulgaria og Ungarn planlegger også klimalovgivning basert på den britiske modellen.

Og hvorfor?

En juridisk forpliktende klimalovgiving kan sørge for tydelige rammer for klimapolitikken. Dette gir langsiktighet og forutsigbarhet til næringslivet som gjør at alle kan planlegge og satse på fornybare teknologier, og en troverdighet til at politikerne holder seg til en langtidsplan for utslippskutt på lang sikt.