WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Fotavtrykk i isen

Share this page
 

Å fly over isen. Å seile forbi isen. Å stå på isen. Tre måter å oppleve drivisen i Arktis – et sted mellom Svalbard og Grønland. Denne trioen av opplevelser har gjort én ting krystallklart for meg: Vi må gjøre vårt beste for dyrelivet i Arktis. Vi må gjøre mer.

Tekst: Karoline Andaur, nestleder i WWF Verdens naturfond
Foto: Joachim Engelstad, rådgiver i WWF Verdens naturfond

I nesten tre uker har jeg vært med forskningsskipet Lance for å lete etter grønlandshval, langt inni drivisen mellom Svalbard og Grønland. Grønlandshvalen, som er den eneste hvalen som lever hele sitt liv i Arktis, liker seg best her og ikke ute i det åpne havet. Hvalen kan bli opptil 200 år gammel og bestanden i Nord-Atlanteren er kritisk truet, etter at den ble nesten utryddet av hvalfangere. Noen hval klarte seg likevel i dette området, kanskje fordi de gjemte seg blant mosaikken av is hvor det var vanskelig å komme til.

I timevis har jeg stått på broa på skipet og sett tålmodig gjennom kikkerten. Ser vi en blås i det fjerne eller greier vi å skimte hvalen når den bryter gjennom havoverflaten? Det skal vise seg at vi ikke ser noen hval fra broa. Det kan være fordi den gjemmer seg lenger inni drivisen eller så spekuleres det i om Lance bråker for mye. Lance er et gammel forskningsskip og skal straks pensjoneres fra lang og tro tjeneste hos Norsk Polarinstitutt.

Nye metoder gir resultater
Forskningslederne fra Norsk Polarinstitutt vet av erfaring at grønlandshvalen ikke er lett å finne, og når målet er å både merke og ta DNA-prøver av hvalen trengs det nye metoder. Derfor skal de for første gang bruker helikopter for å finne dem. Og det viser seg å være svært vellykket. Helikopteret kan dekke store områder og fly over enorme isflak, dermed er det mye lettere å finne grønlandshvalen som titter opp gjennom sprekkene i isen.

I løpet av pinsehelga får vi merket 16 hval, som var målet, og fått tatt DNA-prøver av sju hvaler. Noen av senderen begynner å sende signaler med en gang, slik at vi kan se hvor grønlandshvalen svømmer. Etter hvert ser vi at hvalene beveger seg nesten som i to flokker. Er det en tilfeldighet? Vil de fortsette å holde samlet? Det er noe som forskerne vil kunne studere fremover ved hjelp av senderne.

Et «havskap» i endring
Jakten på grønlandshval er et tålmodighetsarbeid, og en skulle tro at en ble lei av å stirre ut over det som ser ut som et isøde. Men både gjennom kikkerten på broa og fra helikopteret ser jeg et landskap – eller havskap – som er i stadig endring. Havet er ikke bare blått, men svart, grått, grønt og til og med gult når det skinner under midnattssola. Havet – som er blikkstille, som er duvende, som har hvitskummende topper og som kan være riktig så humørsykt.

Og så er det isen som ikke bare er hvit. Isen er blå, turkis, grå, svart og gjennomsiktig som glass. Den er til og med oransje, etter algene som har vokst inn i isen. Isen påvirkes hele tiden av miljøet den befinner seg i. Isflakene kan være større enn fotballbaner og under kan det ruve det et omvendt isfjell som stikker dypt ned i havet. Isen kan lage de merkeligste skulpterer på sin reise gjennom havet. Plutselig ser jeg en sopp, et tre, en hund eller en smilende mann. Finere kunst enn den naturen selv lager finnes ikke.

Dyrene i isen
Arktis er hjem for dyrene som lever både under og over vann, på isen og under isen. Her bor seler som leker i vannet eller hviler på et isflak mens de titter skeptisk mot skipet. Isbjørnen ser vi hele tiden spor etter – små og store fotavtrykk på isflak. Gamle og nye spor som viser hvem som bør sette fotavtrykk i Arktis. Isbjørnen ligner en en gul klump i det hvite landskapet gjennom kikkerten, før den sakte men sikkert blir en mektig bjørn, som noen ganger er nysgjerrig og vil lukte på oss. En isbjørnmamma har med sine to måneder gamle unger, som stadig blir satt på nye prøver når de må hoppe fra isflak til isflak og forsere det som for dem må virke som store is av fjell.

Havhesten sirkler rundt skipet og hviler på det duvende havet. Alkekongene stuper som små torpedoer ned i vannet, før de flyr i samlet flokk lavt over bølgetoppene. Vi ser verdens største dyr, blåhvalen, som blåser og puster det den har. For i havet ser vi også fotavtrykk. Når hvalen har vært oppe og blåst, får havoverflaten et flyktig merke som viser at hvalen har vært der, før den dykker ned og kommer opp igjen for å lage nye fotavtrykk som gradvis vaskes vekk av sjøen.

Mennesker fotavtrykk på planeten viskes ikke ut
Dette står i sterk kontrast til fotavtrykket som vi mennesker setter på denne planeten. Et varig fotavtrykk som stadig blir større fordi vi hele tiden bruker mer ressurser enn det vi har. Et fotavtrykk som ikke kan viskes ut når det passer oss.

Vi lever i en boble på skipet, uten mulighet til å logge på sosiale medier og innimellom ser vi nyheter på satellitt-TV. Det er absurd å se på talen til president Trump når han trekker USA fra klimaavtalen. Her befinner jeg midt i et område hvor den største trusselen er nettopp klimaendringer. Her skjer klimaendringer dobbelt så raskt som andre steder i verden. Her endres livsvilkårene for dyrelivet dramatisk. Vi får klimatapere. Og på tv-en sier Trump at han skal kunne lage en bedre avtale for næringslivet. At han avlyser klimaavtalen fordi han mener den ikke er rettferdig for amerikaneren. Men hvor er rettferdigheten for dyrelivet i Arktis?

Jeg står midt på isflak og lager en kort video om livet i Arktis og klimaendringene. Det er vanskelig å konsentrere seg om å snakke inn i kamera. Her på isflaket får jeg hele Arktis midt i fjeset. Borte fra motorduren til skipet blir alle sansene skjerpet. Jeg blir overveldet på en måte jeg aldri har blitt før. Det er lett å le av dette. Kalle det banalt eller sukke litt oppgitt. Men å stå på isflaket gjør noe med meg. Jeg blir en del av noe større. Jeg får en sterk trang til å rope ut: «Skjønner dere ikke at dette er verdt å bevare?»

Klimaendringene skjer nå. Vi holder på å endre isriket i nord for alltid. Her har det kanskje blitt født en hvalunge i år og her skal den bo til den blir opptil 200 år. Hvis den hvalen bare kunne snakket, kanskje vi da hadde forstått alvoret vi står i nå? Om 200 år kan isen være borte for alltid. Vil hvalungen kunne tilpasse seg et isfritt Arktis? Det er det ingen som kan svare helt sikkert på, men det helt ufattelig at noe vil ta sjansen på det. Vi må gjøre mer. Vi har ikke råd til å miste flere arter. Og det er mulig å gjøre noe med det. Vi har løsningene for en fornybar verden.

Related posts


Comments


Comments are closed.