WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

I fjellrevens rike

Share this page
 

Det er midten av juli, men det er kun seks varmegrader ispedd regn, vind og hagl. Vi sitter i et telt ved et fjellrevhi og prøver å få i oss varmen ved å skifte til tørre klær og spise turmat. Reven, derimot, har det godt og koselig inni hiet – og ville sikkert ledd av oss mennesker som er så lite tilpasset denne typen vær og natur, om den kunne.

Det har vært en lang ferd – kjøreturen fra Oslo til Lierne nasjonalpark i Nord-Trøndelag tok hele dagen, og vi har lagt bak oss mer enn 800 km, I reisefølget er mine WWF-kollegaer Elisabeth Amundsen og Sverre Lundemo, samt Tore Solstad fra Statens naturoppsyn og Kjell Erik Egeland fra Giraff Media.  Turens mål er å filme og fotografere en av tøffingene som bor på fjellet: Fjellreven. Men kommer vi til å finne den?

Utpå kvelden parkerer vi bilen på en skogsvei, tar på oss sekkene med alt utstyret og går flere kilometer til en hytte oppe på fjellet som skal være vår base de neste to dagene. Det er fint at det aldri blir mørkt her på denne tiden av året, siden vi kommer til hytta rundt midnatt.

Det er grått og vått på veien, men fjellnatur er vakkert uansett. Vi går oppover fra granskog til bjørkeskog, hvor det er rikelig med marihand-orkideer og ballblomster langs stien. Etter hvert kommer vi enda høyere opp hvor trærne blir færre og færre, men det åpne landskapet har en fantastisk utsikt å by på. Det er masse myr med ulike planter som trives her – som tettegrass, kvitlyng, bleikmyrklegg og multer. De forblåste bjørketrærne har alle mulige fasonger, og minner oss nok en gang om at livet på fjellet er ikke for pyser.

Neste dag er været det samme – det blåser og det regner. Siden værmeldingen ikke ser lysere ut for de neste to-tre dagene, tar vi sjansen og går mot fjellrevhiet uansett. Det er en ganske lang tur, men vi får se masse flott natur på veien. Alle de hardføre plantene som vokser på det ugjestmilde fjellet og som må forte seg for å blomstre før det blir kaldt igjen. På nordvendte bakker har bladene på dvergbjørken såvidt begynt å komme ut, mens bregner ruller ut bladene sine. Her og der titter det frem fargerik blålyng og fjellfiol som minner oss om at til tross for været, så er det sommer her.

Området blir brukt av svenske reinsdyreiere som beite for tamrein. Vi ser mange tegn til det. Reinsdyrmøkk dukker opp en rekke steder, og vi finner flere gevir som er blitt kastet av reinsdyra – til og med en skalle med gevir fra et ungt reinsdyr. Det finnes også bjørn og jerv, men vi ser dessverre ikke tegn til noen av dem på turen.

Da er vi endelig fremme ved hiet, er det ingen tegn til aktivitet utenfor. Det er ikke så overraskende med tanke på været. Valpene koser seg sikkert inne i det tørre og varme hiet.

Vi tar en velfortjent pause med litt varm mat og drikke inni teltet vårt, og prøver å lage en plan. Det er lite sannsynlig at vi får noen opptak selv om vi sitter der ved hiet i timevis. Fjellreven kommer neppe ut i det dårlige været. Dessuten har vi ikke så god pels som den lille tøffingen, og i hvert fall ikke den samme blodsirkulasjon i føttene som fjellreven har (som gjør at potene er alltid varme, selv om dyra går på is). I tillegg tåler kamerautstyret regn dårlig.

En kollega fra Statens naturoppsyn (SNO) må sjekke en fôringsautomat noen hundre meter borte fra hiet, og på vei dit gjør vi en rask sjekk av selve hiet, som ligger på en liten øy omringet av bekker. Øya er en stor sandhaug som ble bragt hit av isbreer for lenge, lenge siden – der fjellreven har laget et komplisert system av underjordiske rom. Man kan se at gresset er trukket ned mellom inngangene, og vi finner en del fjær og beinrester av fugler som er blitt spist av fjellrevfamilien. Hele haugen skiller seg ut fra omgivelsene fordi den er ganske grønn og har rik vegetasjon, takket være konstant gjødsling fra fjellrevenes avføring og matrester. Det er lett å forestille seg fjellrevvalpene som boltrer seg rundt hiet på varme og tørre dager. Men i dag er det ingen å se.

Vi går bort til fôringsautomaten, som består av to plasttønner hvor fjellreven kan gå inn og spise. Inngangen er stor nok for reven, men ikke for større dyr. Ekstra fôring hjelper fjellreven med å overleve når det er et dårlig lemenår. Den er en hardhaus som i utgangspunktet klarer seg bra til og med midt på vinteren, men når det er dårlig med gnagere og lite store rovdyr (som overlater mange åtsler som fjellrev kan spise), er det ikke lett for den å skaffe seg mat.

Selv om vi denne gangen ikke lyktes med å dokumentere fjellrevens aktiviteter utenfor hiet, har vi sett hva slags tøffe forhold den lever under, noe som ga oss enda mer respekt for den lille tøffingen.

Tilbake ved hytta og peisen, går tankene mine til den beundringsverdige fjellreven. Det er ikke mange dyr som kunne ha overlevd her på fjellet. Fjellrevene er viktige puslespillbrikker i Norges natur, og jeg håper at de vil fortsette med å være her også i fremtiden.

Om bloggeren: Dr Zanete Andersone-Lilley er biolog og seniorrådgiver i WWF-Norge. Født og oppvokst i Latvia og har doktorgrad i biologi. Hun jobbet i mange år med rovdyr i Baltikum, særlig ulv og gaupe. Hun har jobbet i WWF siden 2008 med prosjekter på Vest Balkan, Kaukasus og Sentral Asia. I tillegg jobber hun en del med rovdyr i WWF-Norge.

Du kan lese mer om den tøffe fjellreven i WWFs naturleksikon: wwf.no/fjellrev.

Related posts


Comments


Comments are closed.