WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Et forbilledlig ulvevedtak

Share this page
 

Denne kronikken om vinterens ulvedebatt er skrevet av fem veteraner i norsk naturforvaltning. Den ble først trykket i avisen Klassekampen 11.1.2017. Vi gjengir den her med forfatternes tillatelse.

Av:
Georg Fredrik Rieber-Mohn, tidligere dommer i Høyesterett
Thorbjørn Berntsen, tidligere miljøvernminister
Stein Lier-Hansen, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet
Børre Pettersen, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet
Arne Nævra, filmskaper

 © Erik Frøystein (Bildet er tatt under kontrollerte forhold.)© Erik Frøystein (Bildet er tatt under kontrollerte forhold.)

Rovviltnemndene i region 4 og 5 vedtok 16. september 2016 at det skulle åpnes for lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen, altså det området som Stortinget har bestemt at ulven har prioritet.
Vedtaket gikk ut på at det skulle felles 32 ulver, i tillegg til de 15 som tidligere var tillatt felt i 2016–2017, i alt 47 ulver. Siste offisielle telling av ulv i Norge resulterte i 65–68 helnorske dyr. Av de 32 ulvene har 24 tilhold i tre familiegrupper med ulike revir innenfor ulvesonen.

Vedtaket ble påklaget til Klima- og miljødepartementet (KLD) av begge parter i konflikten, både av miljøorganisasjoner og av representanter for grunneiere/skogeiere. Departementet tok 20. desember 2016 til følge klagen fra miljøorganisasjonene og omgjorde rovviltnemndenes vedtak, da man ikke fant lovhjemmel for uttak av de 32 ulvene som klagen gjaldt.

Da startet bråket. Departementet, med miljøvernministeren som skyteskive, har siden fått haglsvermer av beskyldninger mot seg: Saksbehandlingen er mangelfull og ensidig, det er mer politikk enn jus i saken, lovavdelingens uttalelse er bare et påskudd for et politisk motivert vedtak, lovavdelingen er heller ikke nøytral, vedtaket bryter med Stortingets ulveforlik og det er endog antydet at Stortinget bør instruere departementet til å omgjøre sitt vedtak. Utover dette har det, særlig fra berørt lokalbefolkning, vært fremført de tradisjonelle argumenter mot ulv: Den kan være farlig, den er blitt stadig mer nærgående, den reduserer folks livskvalitet, den er en trussel mot husdyr (herunder jakthunder), og den tar elg!

Den saksbehandling KLD har utført før vedtaket ble truffet, og den omfattende begrunnelse som er gitt for vedtaket, er tilnærmet forbilledlig. Det er innhentet all oppdatert kunnskap om ulven fra de fremste forskningsinstitusjoner. Det gjøres grundig rede for ulvens biologi, utbredelse, de norske familiegruppene, grenserevirene, vandringsmønstre for enslige ulver og så videre. Denne kunnskapsoppdateringen fremkommer i Miljødirektoratets tilråding i saken, som departementet har bedt om, og som er tatt inn i departementets vedtak.

For å få en uhildet bedømmelse av de rettslige vilkår for skadefelling av ulv, ba KLD om uttalelse fra lovavdelingen i Justisdepartementet, og oversendte et omfattende materiale, derunder Miljødirektoratets tilråding. Lovavdelingen hadde også fått tilsendt en rettslig vurdering fra Landbruksdepartementet, som åpnet for felling av ulv i ulvesonen. Når lovavdelingen på denne måte gir rettslige råd til andre departementer, opptrer den selvstendig og uten politiske bindinger. Uttalelsen som gis, er uavhengig og kan slik sett sammenlignes med avgjørelse fra en domstol. Den er selvsagt ikke bindende for KLD, men at den er et tungtveiende moment ved den rettslige stillingtagen, må være innlysende.

Den avgjørende rettslige bedømmelsen av om ulv skal kunne felles innenfor ulvesonen, må skje på grunnlag av naturmangfoldloven og Bernkonvensjonens bestemmelser. Denne konvensjonen har Norge tiltrådt og er følgelig folkerettslig forpliktet til å følge. Det fremgår av denne at ulv er én av flere arter som krever særlig sterk beskyttelse, og at felling derfor i utgangspunktet er ulovlig. Artikkel 9 åpner for felling av ulv på nærmere vilkår når ulven utgjør en fare for alvorlig skade på husdyr og tamrein. Naturmangfoldloven § 18 er ment å oppfylle Bernkonvensjonens krav og må tolkes i lys av denne. Etter første ledd bokstav b) kan felling av fredet vilt tillates «for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom».

Med grunnlag i Miljødirektoratets tilråding, oppdatert forskning og rettslige vurderinger fra Lovavdelingen i Justisdepartementet, er altså KLD kommet til at de nevnte vilkår for skadefelling ikke er oppfylt. Miljødirektoratet uttalte at «skadepotensialet er svært begrenset innenfor ulvesonen i dag». Det er minimalt med skader på beitedyr i de aktuell områdene, og det er et meget begrenset antall jakthunder som tas av ulv. I Sverige viser oppgaver fra forsikringsselskaper at flere jakthunder blir drept av vådeskudd enn av rovdyr.

Det har vært antydet at når § 18 gir hjemmel for felling også ved fare for «annen eiendom», så vil redusert utmarksutnyttelse i form av jaktutleie være et moment i vurderingen. Kanskje et moment, men på ingen måte tungtveiende nok. At jaktterreng mister verdi som følge av endret økologi, for eksempel som følge av predatortrykk, er ikke særegent for ulvetrakter. Departementet har også vist til at elgjakt kan finne sted uten hund eller med hund i bånd, som er en velkjent jaktform fra andre områder.

Etter naturmangfoldloven § 18 annet ledd er det også et generelt vilkår for skadefelling at «uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte». «Departementet har ikke lagt til grunn at en felling som bestemt av rovviltnemndene, vil true bestandens overlevelse. Derimot er det lagt til grunn at formålet med å hindre skader fra ulven kan nås «på annen tilfredsstillende måte». I departementets vedtak er det vist til at inngjerding av beitende husdyr, forsterkning av gjerder og ekstraordinært tilsyn kan gjennomføres med offentlige tilskuddsmidler.

Vi kan ikke med vår beste vilje se at denne rettslige bedømmelse er usaklig eller mangelfull. Drøftelsen er grundig, samvittighetsfull og faglig sterkt begrunnet. Den bygger på et kunnskapsbasert faktisk grunnlag og er en direkte anvendelse av Bernkonvensjonens og naturmangfoldlovens bindende bestemmelser.

I den opphetede debatten etter KLDs vedtak er det gjentatte ganger hevdet, også fra stortingsrepresentanter fra ulike partier, at vedtaket bryter med den ulvepolitikk det ble enighet om i Stortinget ved behandlingen av stortingsmeldingen « Ulv i norsk natur» (St. meld. 21 for 2015–2016). Stortinget vedtok 16. juni 2016 at bestandsmålet skulle være tre til seks ungekull per år, hvorav tre skulle være helnorske. Noen synes å ha forstått dette slik at dersom det blir flere ungekull per år, og bestandsmålet derved overoppfylles, så skal «overskuddet» av ulv kunne felles. Det er en misforståelse. Ulven kan fortsatt bare felles hvis naturmangfoldlovens og Bernkonvensjonens vilkår for skadefelling er oppfylt. Dette ble Stortinget gjort uttrykkelig oppmerksom på i den nevnte stortingsmeldingen, som dannet grunnlag for forliket. Det heter her: «Det vil si at det må tas høyde for at det også med et bestandsmål angitt i intervall kan oppstå situasjoner hvor ulvebestanden er større enn øvre intervallgrense, uten at vilkårene for å tillate felling er oppfylt.» Følgende ble også uttalt i Innst. 330 S for 2015–2016, som behandlet stortingsmeldingen: «Flertallet mener dette innebærer at forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammen av internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.»

Og det er akkurat det som er skjedd i denne saken.
Enkelte politikere har tatt til orde for at Stortinget bør instruere KLD til å omgjøre sitt vedtak. Det er et merkverdig forslag. Departementet har innenfor sin lovlige kompetanse utøvet myndighet på faglig juridisk og biologisk grunnlag. Dette er ingen politisk avgjørelse, selv om den har vakt politisk rabalder. Rettslige avgjørelser som ledd i forvaltningens myndighetsutøvelse kan eventuelt bare prøves ved søksmål for domstolene. Det burde være barnelærdom for politikere.
De som har antydet at en instruks kan være aktuell, kan vanskelig ha tenkt over konsekvensene av sitt forslag. Og de som har angrepet Justisdepartementets lovavdeling og denne fagekspertisens integritet, eksempelvis ved å hevde at avdelingen er «opplært til å bekjempe grunneierrettigheter» (tidligere landbruksminister Johan C. Løken i Klassekampen 4. januar), søker å undergrave autoriteten til en av sentralforvaltningens viktigste rådgivende instanser. Alle regjeringer, uansett hvilke partier de er utgått fra, er tjent med at lovavdelingen har sin sterke faglige og uavhengige autoritet.

Det er fra bygdefolks side anført at ulven er blitt mindre redd mennesker og oftere kommer helt inntil boliger. Dette er vanskelig å forstå, siden det omtrent ikke foreligger et eneste bilde av de «nærgående ulvene» – til tross for at omtrent alle har en kameratelefon tilgjengelig, og det tas bilder ustanselig. Men om det likevel viser seg at enkelte ulver er nærgående overfor mennesker, må det tas alvorlig.

Vi har forståelse for at dette skaper engstelse og reduserer livskvaliteten til beboerne, selv om det er vanskelig objektivt sett å påvise at ulv er direkte farlig for mennesker. Derfor er det et viktig og riktig skritt miljøvernministeren har tatt når det nå skal kartlegges om ulven har endret vaner og er blitt mindre redd mennesker. Dette kan aller best gjøres ved å radiomerke lederdyrene i de mest omtalte flokkene.

Dersom det skulle vise seg at ulvene virkelig skaper utvilsomt farlige situasjoner, kan det være grunn til å minne om naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c) som gir hjemmel for felling «for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Vi er langt fra å oppfylle dette meget strenge vilkåret i dag, men dette må kartlegges. Og hvis ulven oppsøker boligområder, vil fortsatt § 18 annet ledd gjelde, med krav om at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Eksempelvis vil Statens Naturoppsyn kunne være behjelpelige med å skremme bort ulven med skudd med gummikuler eller annet som ikke dreper.

Det er underlig at nordmenns forhold til ulven er helt annerledes enn land i Europa med mye større ulvebestander enn i hos oss. Tyskland har over 30 flokker, Italia over 600 dyr! Det er en begrenset jakt, det er ingen rapporter om skade på mennesker, husdyr blir regelmessig undergitt tilsyn eller inngjerdet, store gjeterhunder er i bruk i beiteområder, og husdyreierne har et aktivt tilsyn med dyrene. Vi har ingen forklaring på at ulvemotstanden blir så enorm her til lands.

Vi kan bare håpe at debatten her blir mer edruelig og kunnskapsbasert, og at vi etter hvert finner en riktig balansegang i forvaltningen av en sterkt truet art.

Related posts


Comments


Comments are closed.