WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Med saks og sag – kampen mot pøbelgrana

Share this page
 

WWFs Sverre Lundemo har deltatt på dugnad for å fjerne pøbelgrana fra den sterkt truede naturtypen kystlynghei. Der diskuterte de paradokset i at myndighetene subsidierer både planting og fjerning av det samme fremmede treslaget.

Av: Sverre Lundemo

For andre gang har jeg tatt turen opp til Stokkøya i Sør-Trøndelag, for å delta på pøbelgrandugnad hos Torild og Roar på Troningen gård. De er sauebønder og gründere – og mektig lei av pøbelgrana, som sprer seg som ugress i sauebeitene på kystlyngheia. Sammen med Norsk http://www.buy-trusted-tablets.com Botanisk Forening, Naturvernforbundet og andre frivillige, venner og familie av grunneierne, gjør WWF en innsats mot det fremmede treslaget som sprer seg på øya.

Artikkelforfatteren med liten sitkagran. Foto: Honorata Gajda / Norsk Botanisk ForeningArtikkelforfatteren med liten sitkagran. Foto: Honorata Gajda / Norsk Botanisk Forening

Et vitnesbyrd over gamle gransynder
Sitkagrana på Stokkøya er et vitnesbyrd over gamle gransynder; en omfattende innsats som ble gjennomført i beste mening. Fra 1950-tallet og utover foregikk det nemlig en nasjonal statsstøttet dugnad med planting av trær over hele Norge. Landet skulle bygges, fjell og åpne områder skulle kles med trær – og alle var med, både unge og gamle, skoleelever og foreninger, alle stilte opp.

Roar og TorildRoar Svenning og Torild Langklopp, grunneiere og gründere på Stokkøya. Foto: Honorata Gajda / Norsk Botanisk Forening

Dette har blant annet ført til et tett skogdekke som fortrenger den opprinnelige naturen en rekke steder langs norskekysten. I tillegg tok man i bruk utenlandske treslag, slik som den pøblete sitkagrana (se fakta om sitkagran nederst i artikkelen). På Stokkøya ble det for 30-40 år siden plantet ut flere felter med sitkagran. Resultatet av dette kan sees i dag – enorme mengder med småplanter og små trær som har spiret etter at de store trærne har spredt store mengder frø ut i naturen.

I november 2014 hadde vi den første pøbelgrandugnaden i ei åsside rett ved Troningen gård, der Torild og Roar nettopp hadde hogd ned et felt med sitkagran. I løpet av en helg deltok rundt 15 personer i arbeidet med å klippe, sage og nappe småplanter og små trær. Sammen ryddet vi tusenvis av små pøbelgranplanter i et område på rundt tre mål. I tillegg ble det senere leid inn hjelp for å ta de øvre delene av åsen.

Til venstre: åssiden vest for Troningen gård, den 15. november 2014.Til venstre: åssiden vest for Troningen gård, den 15. november 2014.

Til høyre: samme sted 11. april 2015, etter høstens sitkagrandugnad og ytterligere rydding.Til høyre: samme sted 11. april 2015, etter høstens sitkagrandugnad og ytterligere rydding.

Pøbelgran i sterkt truet naturtype
Nå i april var det på tide med en ny runde. Området er opprinnelig kystlynghei, en sterkt truet naturtype i Norge, derfor får Torild og Roar støtte fra Miljødirektoratet til å fjerne pøbelgrana. Et nytt felt, der de største ungtrærne var fjernet på forhånd, skulle gjennomgås og ryddes for småplanter. Der det tidligere plantefeltet hadde stått, var det foreløpig lite liv å spore. Sitkagrana danner et veldig tett kronedekke, noe som gjør at ytterst få – om noen – arter klarer å overleve under dem. I løpet av noen timer fikk vi rensket ut de aller fleste småplantene som gjensto. Mange av dem kunne nappes opp med håndmakt. Siden sitkagrana – til forskjell fra vanlig gran – kan regenerere fra stubbeskudd, er det viktig å klippe den så langt ned mot bakken som mulig.

Etterpå samlet vi opp alt av småtrær, større trær, granbar og kvist i hauger. Bakken var ganske fuktig, så det var trygt å sette fyr på haugene. Det brant godt og i løpet av relativt kort tid gikk alt det vi hadde samlet sammen opp i røyk. Samtidig som det var godt å se haugene forsvinne, var det litt trist med en slik enorm ressurssløsing. Grunneierne har prøvd å få solgt greiner og topper til biobrenselproduksjon, men ingen ville ta imot det – selv gratis. I tillegg har myndighetene støttet økonomisk både utplantingen og fjerningen av de samme trærne; litt av et paradoks.


© Honorata Gajda/Norsk Botanisk Forening

Søndagen besøkte vi et nytt område litt lenger inn på øya. Her var vi oppe på heia og fikk godt utsyn over området. Overalt kunne vi se hvor skremmende god sitkagrana er til å spre seg. Det var småplanter overalt og på de mest utrolige steder; i dype sprekker i grunnfjellet, på tynt jorddekke oppe på svaberget, og ute på myrer. Vi fortsatte med gårsdagens oppgaver; klipping og napping, og samlet opp hauger av små individer av sitkagran. Til slutt gikk vi tilbake til Stokkøya Sjøsenter, og sørget for å klippe/nappe flest mulig planter mens vi samtidig nøt vårsola i et vakkert kystlandskap.

Fornøyd dugnadsgjeng etter første arbeidsdag, foran et nærmest dødt månelandskap der det tidligere har vært tett pøbelgranskog.Fornøyd dugnadsgjeng etter første arbeidsdag, foran et nærmest dødt månelandskap der det tidligere har vært tett pøbelgranskog.

Offentlig støtte til både planting og fjerning
Dagen ble avsluttet med en fabelaktig lunsj, der vi diskuterte det paradoksale i at det kan gis støtte til grunneiere som ønsker å plante mer pøbelgran, samtidig som andre grunneiere får offentlig støtte til å bli kvitt den samme grana. Dette er et enormt biologisk forurensingsproblem. Problemet kommer til å bli enda større om vi ikke setter i gang en enorm nasjonal dugnad for å fjerne restene av de gamle gransyndene og all spredningen fra de gamle plantasjene. Myndighetene burde derfor heller bruke subsidiene de nå gir til nyplanting, til å rydde opp i de gamle gransyndene.

I tillegg hadde vi bra faglig påfyll i løpet av dugnadshelga. Både utfordringene med pøbelgran, artsbestemmelse av ulike fremmede treslag, myndighetenes arbeid med svartelista arter og kartlegging av fremmede arter, ble dekket gjennom presentasjoner. Det er nok fremdeles igjen mange forvillede pøbelgraner på Stokkøya, men vi ser tydelig at dugnadene våre nytter, at det gjør en forskjell. I tillegg er det en fin måte for interesserte å lære seg mer om problematikken knyttet til fremmede arter.

Sitkagranas nåler er blankt mørkegrønne på oversiden og lyst blågrønne under.Sitkagranas nåler er blankt mørkegrønne på oversiden og lyst blågrønne under.

Sitkagran (Picea sitchensis):

  • Forekommer naturlig langs den amerikanske stillehavskysten, fra nordlige California til Alaska.
  • Et stort tre, som kan nå høyder på over 90 meter i Nord-Amerika.
  • Vokser raskere og tåler kystmiljøet bedre enn vanlig norsk gran (Picea abies).
  • Starter frøproduksjonen tidlig, trær kan sette kongler allerede når de er 10-20 år. Frøene er lette og kan spres over lange avstander.
  • Nålene er spisse, harde, mørkegrønne på oversiden og blågrønne på undersiden.
  • Konglene er lyse, mindre enn på vanlig gran, samt med kongleskjell som er tanna i tuppen.
  • Er plassert i kategorien svært høy risiko (SE) på norsk svarteliste over arter.
  • Fortrenger den naturlige vegetasjonen, blant annet fordi den har tett kronedekke som skygger ut de fleste planter.
  • Sprer seg lett til andre naturtyper, hovedsakelig åpen og kulturpåvirket mark, som kystlynghei og andre typer beitemark, myr, veikanter, grøfter, men i mindre grad i andre skogstyper.

Om bruken av begrepet «pøbelgran»:
Pøbelgran brukes om gran som er plantet utenfor sitt naturlige utbredelsesområde i Norge. Begrepet stammer opprinnelig fra professor i botanikk Knut Fægri (1909-2001), som konsekvent omtalte gran på Vestlandet på denne måten. Andre fremmede arter i Norge har tilsvarende kallenavn, som «mordersnegl» (om brunskogsnegl) og «monstermarihøne» (om harlekinmarihøne).

Les mer om pøbelgran og bekjempelsen av den på:

https://www.facebook.com/Sitkastokkoya?fref=ts

https://www.facebook.com/pobelgran?ref=bookmarks

http://www.wwf.no/dette_jobber_med/norsk_natur/skog/fremmede_treslag/

Sitkagran som har invadert lystlynghei.Sitkagran som har invadert lystlynghei.

Related posts


Comments


Comments are closed.