WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Min ulvesommer

Share this page
 

Det å få oppleve vill ulv ute i naturen har lenge stått øverst på ønskelisten, og denne sommeren skulle drømmen endelig gå i oppfyllelse.

Tekst og foto: Tine Marie Hagelin, viltbiolog

Jeg sitter musestille i et lite skjul langt inne i de finske skoger. Jeg er faktisk så langt vekk fra sivilisasjonen at området har fått navnet “No mans land“. Og jeg er virkelig i ingenmannsland, i en skog som ligger på grensen mellom Finland og Russland. I disse skogene er det flere firbente enn tobente. Her lever både bjørn, jerv og ulv. Velkommen til rovdyrland.

© Tine Marie Hagelin /WWF-Norge

Det er fryktelig varmt. Termometeret viser 29 grader, kroppen er innsmurt i myggmiddel, to Red Bulls er styrtet, batteriene er fulladet og ekstra minnekort ligger klare. Jeg er parat til å døgne i det lille plankeskjulet på to kvadratmeter. I natt og de fire neste nettene. Min egen ulvesommer. Jeg er så spent at jeg nesten uler. Telelinsa er montert og jeg speider utover myra med kikkerten. Det høye myrgresset kan lett gjemme det myteomspunne dyret jeg så inderlig vil møte. Dyret som vekker intense følelser hos så mange mennesker. Ingen dyr er så omdiskutert, elsket og hatet som ulven. Denne natten er ulven omringet av fotointeresserte som kun ønsker den vel. Jaktvåpenet er dyre telelinser som utelukkende jakter på minner og øyeblikk som kan foreviges på minnekortet.

For et liv det er ute på myra! En flokk bråkete ravner sirkler rundt kadaveret. En flaggspett danser rundt på de gamle furuene. Ender og rikser svømmer i de grunne myrpyttene. Iherdig speider jeg området med kikkerten på leting etter ulv og bjørn. Utrolig nok skulle det ikke gå lange tiden før førstemann dukket opp i kikkerten. Det som ved første øyekast så ut som en maurtue, viste seg å være en stor og brun bjørn. Pulsen og gleden steg rett til værs; jeg hadde bjørn i sikte! Rolig og uredd så den seg rundt før den gikk inn i skogen igjen. Og borte var den.

© Tine Marie Hagelin /WWF-Norge

Plutselig hører jeg noe: våte tasselyder rett ved siden av skjulet. Lyden kommer nærmere. Hvem der? Jeg titter ut, pulsen stiger, og jeg svelger et gledesbrøl. Det er en ulv rett utenfor skjulet mitt! En lys, slank tispe står i myrkanten. Hun ser utover myra, halen mellom beina, øra bakover. Hun ser betenkt ut. Det er ingen tvil om hva hun har i tankene. Hun vil ha en bit av kadaveret som ligger 20 meter foran oss. Kom igjen, tenker jeg. Kom igjen lille ulv. Kom deg ut på myra så jeg får sett deg skikkelig og tatt bilder av deg.

Nye skritt. Nå på den andre siden av skjulet og disse er tyngre, mer bestemte skritt. Jeg kaster

meg fra den ene siden av skjulet til den andre og titter ut. Blikket til en stor hannbjørn møter meg, bare i noen få sekunder, før han uten betenkeligheter setter nesa mot kadaveret. Selvsikker, kraftig og bamsete tar han for seg av det enkle måltidet. Så husker jeg plutselig ulvetispa–er hun der enda? Nei, den lille nette ulvefrøkna forsvant like fort som hun kom.

© Tine Marie Hagelin /WWF-Norge

Kvelden og natten var en eneste stor bjørnefest. Fra den store hannbjørnen kom, var det ustanselig bjørn rundt skjulet. Store, tøffe hannbjørner. Men hvor ble det av ulven? Gjemte hun seg der inne i furuskogen og ventet på klar bane? Det var ingen tvil om at ulven ikke var interessert i å ta opp kampen med bjørnen om matfatet. Rangordningen var enkel å se. Mørket la seg over myra, lyden av bjørnelabber og spising kunne fortsatt høres. I mørket ble lydene enda mer intense, mer levende og spennende. Å være så nær store rovdyr, å høre dem og vite at de er rett der ute, er en følelse som ikke kan beskrives. Den kan bare oppleves.

© Tine Marie Hagelin /WWF-Norge

Morgenen kom. Med sola kom farger så vakre som fra et eventyr. Myra ble lyst opp. Myrullen skinte rosa, de gamle furuene i myrkanten skinte rødt, og en flokk ravner vekket liv i myra. Jeg ble sittende å beundre lyset, fargene og samspillet, da jeg så noe bevege seg langsomt bak de opplyste furutrærne. Det var ingen tvil: ulvetispa, den lyse og nette ulvefrøkna hadde våget seg tilbake. For en morgen, tenkte jeg. Tenk å våkne til vill ulv. Hun var mer samarbeidsvillig denne gangen, for hun hadde plassert seg midt i kamerafeltet og jeg fikk tatt mitt første bilde av ulv.

© Tine Marie Hagelin /WWF-Norge

Selv om det bare varte noen få minutter til sammen, står nærmøtet med ulven igjen som det mest intense og spesielle minnet fra denne turen. Jeg har fått det bekreftet. Ulven vekker noen helt spesielle følelser i en. For meg kan det beskrives som begeistring, glede og ydmykhet.

Mitt ønske er at kommende generasjoner skal få oppleve slike nærmøter med ulven også i Norge.


Related posts


Comments


Comments are closed.