WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Det store energiparadokset i FNs klimaforhandlinger

Share this page
 

Det vil kanskje overraske deg at energi ikke er et hovedtema i FNs klimaforhandlinger. Dette til tross for at vi vet at fossil energi er problemet og fornybar energi løsningen. Heldigvis er det lys i enden av klimatunnelen – og Norge er del av det.

WWF-Norges rådgiver Inga Fritzen Buan er til stede under FNs klimaforhandlinger i Lima, Peru. Her kan du lese hennes rapport direkte fra COP20:

FNs klimapanel IPCC har slått fast at klimaendringer skjer, de er menneskeskapte og de truer vårt livsgrunnlag. Om vi skal unngå katastrofale klimaendringer, kan vi ikke tillate global oppvarming på mer enn +2 °C sammenlignet med førindustriell tid. For å nå togradersmålet må verdens samlede utslipp av klimagasser ikke stige etter 2020, men derimot synke hvert år. Vi er langt unna dette nå. Forskjellen på det som gjøres og det som må gjøres kalles «gigatonngapet», fordi vi snakker om 8-12 gigatonn CO2 (et gigatonn = én million tonn).

I følge FNs miljøprogram UNEP vil 25 prosent fornybar energi globalt kunne spare oss for 3,5 gigatonn CO2-ekvivalenter per år innen 2020. Om vi fordobler verdens energieffektivitet hvert år fram til 2020, vil vi spare 4-5 gigatonn CO2-ekvivalenter per år. Det betyr at vi med en global omstilling fra fossil til fornybar energi, sammen med energisparing, vil kunne nå togradersmålet.
IPCC sier dette er et spørsmål om politisk vilje; vi har nemlig råd til å bekjempe klimaendringene, uten at det truer menneskelig og økonomisk utvikling. I tillegg til å bekjempe klimaendringer, vil verden kunne nyte godt av de mange positive bonuseffektene som er knyttet til fornybar energi, som går på blant annet utvikling, helse og forurensing.
COP 20 delegates

Det store energiparadokset
Her kommer det store paradokset: fossil energi er problemet, og fornybar energi er løsningen. Men likevel har energi generelt, og behovet for en global overgang fra fossil til fornybar energi spesielt, aldri vært et sentralt tema i FNs klimaforhandlinger!

Jeg opplever at mange som ikke følger prosessen tett – og også noen av de som gjør det – blir svært overrasket over dette. Det er ikke rart. Mange land ser spørsmålet om hvor klimagassutslippene kommer fra, og derfor hvor de bør kuttes, som et nasjonalt anliggende som andre land og FN ikke skal legge seg oppi. På denne måten har man i mange år snakket om både utslipp og utslippskutt på et hypotetisk nivå, heller enn å fokusere på konkrete tiltak og muligheter for samarbeid mellom land.

I år holdes klimatoppmøtet i Lima, hovedstaden i Peru. Dette er siste stopp på veien før den globale avtalen skal gjøres ferdig i Paris i 2015. Det er veldig mye som gjenstår (gigamye, faktisk). Blant annet må man bli enige om innholdet… Men overgangen til et lavutslippssamfunn kan ikke vente til Paris-avtalen trår i kraft i 2020. Derfor jobber vi også for å heve ambisjonene for klimatiltak før 2020. Suksess her vil bidra til å bygge sårt tiltrengt tillitt mellom partslandene så de har mulighet til å bli enige i Paris.
COP-m-kreditering

Norge ønsker global målsetting om nullutslipp
De siste par årene har det så smått blitt litt rom for å snakke om energi i klimaforhandlingene. Energisaken har blitt frontet av de 44 svært sårbare og utsatte øystatene i forhandlingsgruppa AOSIS, med god hjelp fra observatørorganisasjoner som WWF. De har fått støtte fra de 54 landene i Afrika-gruppa, samt Bangladesh og Mexico. Vertslandet Peru ønsker at COP20 Lima skal være stedet for gode, konkrete vedtak som gir utslippskutt før 2020. Etter hvert har de norske forhandlerne også begynt å snakke forsiktig om fornybar energi og energieffektivisering som gode klimatiltak, de også.

På den tredje dagen under COP20, ble det lagt merke til blant internasjonale miljø- og utviklingsorganisasjoner at Norge ønsker en global målsetting om null nettoutslipp av klimagasser i 2050. Til nå har de 44 AOSIS-øystatene, Norge og Chile sagt høyt i forhandlingene at de ønsker en slik målsetting. Dette er betydningsfullt. Null utslipp i 2050 vil bety at vi kan unngå global oppvarming på over to grader. For å komme dit må en omstilling fra fossil til fornybar energi begynne så snart som mulig.
15753900500_50de9f7cb6_k

En kioskvelter?
Av kolleger som veit hvordan media fungerer, har jeg lært at uttrykket «kioskvelter» betyr en nyhetssak folk vil styrte til Narvesen for å lese. Oftere enn noe brukes det nok imidlertid for å si at noe «ikke akkurat er en kioskvelter», og kan for eksempel vise til saker om klimaforhandlingene som virker for fagtunge. Men det at flere og flere her på FNs klimatoppmøte snakker om en overgang fra fossil til fornybar energi, og en global målsetting om null utslipp av klimagasser i 2050; det har i hvert fall potensiale til å velte min indre kiosk!

Norge kan bidra på flere måter til at vi kutter globale utslipp også før 2020, ved å:

  • Heve den norske utslippsforpliktelsen fra 30 til minst 40 prosent innen 2020, sammenlignet med 1990-nivå.
  • Øke donasjonene til Det grønne fondet betraktelig. Norge har lovet 130 millioner kroner, mens Sverige har lovet 580 millioner dollar. Norges beløp må minst tilsvare Sveriges. Kom igjen, noe annet er jo bare flaut!
  • Gi Oljefondet mandat til å investere direkte i fornybar energi. Tirsdag denne uken kom nyheten om at regjeringen vil utrede muligheten for at oljefondet skal få et bredt infrastrukturmandat. Dette bør snevres inn til å gjelde fornybar infrastruktur, dersom det skal ha en reell effekt for å booste fornybarmarkedet. Nå risikerer vi at mer av investeringene til infrastruktur vil gå til fossil infrastruktur enn til fornybar, og det tjener klimaet ikke på. Les vår kommentar her.
  • Bidra til at Det grønne fondet får et mandat til å prioritere fornybar energi og energieffektivisering. Fondet er delt i to mellom penger til klimatilpasning og utslippskutt, og pengene til utslippskutt bør prioriteres til ren energi, og skogbevaring.

Om bloggeren: Inga Fritzen Buan har mastergrad i samfunnsgeografi og har studert i Norge, Kina og Venezuela. Ingas hovedfokus er kinesisk og internasjonal klimapolitikk, gjennom arbeid med bærekraftig samfunnsutvikling i Kina og en ambisiøs ny klimaavtale under FN. Inga er omtrent like glad i kalde, vitenskapelige fakta som hun er i varme, pusete dyr.

Related posts


Comments


Comments are closed.