WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Norsk milliardgulrot sikrer indonesisk regnskog

Share this page
 

Den norske regnskogsatsingen i Indonesia er en suksesshistorie – på tross av at det verken er mange trær spart eller mange penger utbetalt. Gjett hvilket engelsk ord den lokale drosjesjåføren på Borneo behersker best?

WWFs fagsjef Arild Skedsmo har skrevet denne bloggposten fra sin reise til Indonesia med klima- og miljøminister Tine Sundtoft sist uke.

Fra 3.000 meters høyde er det lettere å se oljeplattformer i havet mellom Java og Borno enn å skille palmeoljeplantasjer fra urskog. Men i Indonesia er det rovdrift på urskog og dreneringer av enorme myrområder, for blant annet palmeoljeplantasjer, som gir det største utslippet av klimagasser.

Borneos regnskoger er blant verdens mest artsrike områder. Foto: naturel.com/Michael Pitts/WWF-CanonBorneos regnskoger er blant verdens mest artsrike områder. Foto: naturel.com/Michael Pitts/WWF-Canon

Naturødeleggelsene og det årlige tapet av 1,17 millioner hektar skog handler imidlertid om mye mer enn utslipp av klimagasser. Borneo er et av verdens aller rikeste naturområder med et mangfold av arter det knapt finnes maken til på jorda. Mellom tordenskyene ser vi også elvene som slynger seg ned fra fjellmassivene sentralt på øya, livsnerven til en rekke urfolksgrupper som fortsatt lever i og av skogen og naturen. Deres rettigheter er under press fra både industrien som vil utnytte ressursene og verdenssamfunnet som vil bevare. For å redde regnskogen, må det internasjonale samfunn – som på denne turen er representert ved klima- og miljøminister Tine Sundtoft fra Norge – samarbeide med både nasjonale og lokale myndighet og folkegrupper som har forvaltet skogen i århundrer.

Dansende Dyak-damer og en uniformert viseguvernør ønsker oss velkommen på flyplassen. Det er nok den norske ministerens løfter til Indonesia om en milliard dollar for å slutte å hugge regnskog som er årsak til den varme velkomsten, men både representanten fra Regnskogsfondet og jeg får lurt oss med i siste bil i politieskorten, og hjemme hos guvernøren venter det mer dans og mat.

Tine Sundtoft og WWF-Norges Arild Skedsmo besøkte sist uke regnskog i Indonesia. Foto: Klima- og miljødepartementetTine Sundtoft og WWF-Norges Arild Skedsmo besøkte sist uke regnskog i Indonesia. Foto: Klima- og miljødepartementet

Både Sundtoft og guvernøren snakker varmt om regnskogssamarbeidet. Norge har lovet penger mot at Indonesia reduserer avskogingen. Foreløpig er det verken mange trær som er spart i Indonesia eller store penger som er utbetalt fra Norge gjennom dette samarbeidet. Likevel er det en suksesshistorie. Den norske milliardgulroten har gitt indonesiske myndigheter både motivasjon og påskudd til å rydde opp i en svært grumsete skogforvaltning.

Hvert år hugges enorme skogområder, tørr torvmyr brennes og gruveselskaper endevender jorda for kortsiktig profitt. Lisenser deles ut i strid med lover og regler, korrupsjonen florerer og oversikten over hvem som lovlig eller ulovlig har sikret seg rettigheter til hva, har vært mer eller mindre fraværende. Sakte, men sikkert er dette i ferd med å endres. Sentralt, ifølge Sundtoft, har lederen for REDD+ -arbeidet i Indonesia satt i gang en rekke prosesser for å få oversikt over lisenser for hugst, plantasjer og gruvedrift, og for å rydde opp i ulovlighetene som har preget sektoren. Representanter for sivilsamfunnet på Borneo forteller om store gjenværende utfordringer, og «REDD+ -myndighetene» legger heller ikke skjul på at det er mye som gjenstår. Det er likevel all grunn til å være stolt av den positive effekten det norske skogprosjektet har hatt på utviklingen i et land med 240 millioner innbyggere og rask økonomisk vekst.

(REDD+ er altså den formelle betegnelsen på det arbeidet med å redusere avskoging som et element i det FN-ledete arbeidet mot en internasjonal klimaavtale. Egentlig får jeg ikke lov av kommunikasjonssjefen min å bruke den tekniske forkortelsen i et blogginnlegg, men på Borneo er R E D D + det eneste engelske ordet taksisjåføren kan, så da må det vel være greit å bruke det her også. Det er altså en forkortelse for Redused Emissions from Deforestation and Forest Degradation, og innebærer kort fortalt at det internasjonale samfunnet bidrar til å betale skogland for ikke å hugge ned skogene som hele kloden er avhengige av. For skoglandene gjør dette at trær får en verdi som levende skog og ikke bare som hugd tømmer.)

Neste dag er det båttur oppover elven og inn en av Borneos dype skoger. Området huser anslagsvis 6 prosent av verdens artsmangfold, men det er spesielt én skapning som tiltrekker seg oppmerksomhet og engasjement for regnskogsbevaring: Orangutangen.

En orangutang viste seg fram for følget fra Norge. Bildet viser en annen orangutang, men også denne er fra Borneo. Foto: WWF-Indonesia/Jimmy SyahirsyahEn orangutang viste seg fram for følget fra Norge. Bildet viser en annen orangutang, men også denne er fra Borneo. Foto: WWF-Indonesia/Jimmy Syahirsyah

Vi er akkurat kommet til punktet «orangutang glimpse» i det detaljerte programmet fra den norske ambassaden da hun plutselig står på stranden og kikker undrende på følget ombord i elvebåten – som stirrer mer entusiastisk tilbake. Jeg mistenker sterkt at det venter en god kilo peanøtter til orangutanger som viser seg frem for tilreisende ministere, men arrangørene nekter hardnakket. Kanskje er det bare taus takknemlighet over det norske regnskogarbeidet som gjør at hun viser seg fram.

På vei tilbake til hotellet i provinshovedstaden kjører vi forbi REDD+ training senter, UNREDDs hovedkvarter, REDD+ sponset skogplanting og et rødkledd REDD+ sponset brannkorps. Portøren på hotellet spør hvor jeg kommer fra og gliser bredt når jeg svarer. R E D D + svarer han og ønsker meg god tur hjem.

Related posts


Comments


Comments are closed.