WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Ulvene på kirketrappa

Share this page
 

I Brasil opplevde jeg den truede mankeulven på kloss hold. Den spiste middagsrester på trappa utenfor et munkekloster i Brasil! 

Tekst og foto: Tom Schandy

549WWF-mankeulv-5

Noen timers kjøretur østover fra den brasilianske storbyen Belo Horizonte kommer jeg til Caraça naturreservat. Blant høye fjell og atlanterhavsregnskog ligger et kloster og en kirke. Hver kveld, etter middag, skjer noe besynderlig her. En prest kommer bort til meg idet mørket senker seg over det gamle klosteret og hvisker: «The wolf is coming.»

Beinrester etter dagens middag er satt i et par boller på trappa foran kirkedøra. Jeg er spent, og lurer på hva som skjer. Sammen med noen få andre gjester ved klosteret, setter jeg meg på gulvet og venter. Vil virkelig ulven komme og spise bare noen få meter unna oss, på kirketrappa? For godt til å være sant.

Presten kommer, og gjør tegn om at vi må være stille. Plutselig kommer en ulv ruslende forsiktig opp trappa. På hver side sitter 5–10 personer, men ulven våger seg likevel bort til matskåla som bare er tre meter unna.

549WWF-mankeulv-6

Presten og ulvene
Det hele startet for 17 år siden. En prest begynte å legge ut mat til ulvene. Først et stykke unna klosteret, så nærmere og nærmere. Og til slutt altså på kirketrappa, foran munkenes hellige kirke. Og mankeulvene har kommet – generasjon etter generasjon – for å spise.

Etter en stund kommer til og med mankeulv nummer to opp på trappa, og så står de der begge to og smatter og slafser i seg restematen. At det blinker i blitser bryr de seg ikke om. Den ene ulven er litt forsiktig og er ikke lenge frempå, men den andre holder det gående et kvarters tid. Så forsvinner den, men noe mat er fortsatt igjen. Senere på kvelden er den der igjen og forsyner seg. En absurd opplevelse – og neste kveld får vi det hele i reprise.

549WWF-mankeulv-2

Forvokst rev
Den ser mer ut som en forvokst rødrev enn en ulv, men er ikke nært beslektet verken med ulv eller rødrev – eller de andre hundedyrene for den saks skyld.  Mankeulven er noe helt for seg. Riktignok klassifiseres den sammen med søramerikanske hundedyr og tilhører hundefamilien, men den er den eneste arten i slekten Chrysocyon, en mulig etterkommer av store søramerikanske hundedyr som for lengst er utdødd. Noen forskere hevder at mankeulvens nærmeste slektning er falklandsulven som dessverre ble utryddet i 1876.

Mankeulven har en skulderhøyde på rundt en meter, og den veier bare 20–25 kilo. Den har lange og tynne, nærmest styltelignende bein og smal kroppsbygning med gyllenrød pels og sorte og hvite markeringer. Normalt skulle man tro at et slikt langbent rovdyr er svært hurtig, men det kan man ikke si om mankeulven. For å få god oversikt i det høye gresset hvor den normalt ferdes, er kroppen tilpasset deretter. Den lever fortrinnsvis i det økosystemet som kalles cerrado, et treløst savannelandskap med mye termittuer.

549WWF-mankeulv-4

Akkurat som reven, står det meste på menyen. Smågnagere, fugler, krypdyr og mye annet. Den har store ører som brukes til å lytte etter byttedyr. Siden dette rovdyret ikke nedlegger store byttedyr, har den ikke spesielt godt utviklede hjørnetenner.

Mankeulven er normalt nattaktiv, men kan også være aktiv i grålysningen og skumringen. Studier har dessuten vist at hannene er mer aktive enn tispene. På dagtid ligger de stort sett og hviler i skjul av tett gress eller kratt.

Mankeulven danner par og er monogame, men forblir relativt uavhengige av hverandre. De jakter, forflytter seg og hviler hver for seg. Det er bare under parringstiden de holder sammen.

Truet art
Mankeulven forekommer først og fremst i Brasil, men det er også små restbestander i Argentina, Bolivia, Paraguay og Peru. Bestanden ble i 2008 anslått til omtrent 13.000 dyr, og forskerne frykter at bestanden vil synke med ytterligere ti prosent innen ti år. Tilbakegangen skyldes at leveområdene skrumper inn, til fordel for jordbruket. I tillegg til å spre hundesykdommer, konkurrerer også tamhunden om maten og enkelte ganger dreper den også mankeulven. Det er derfor viktig å sikre mankeulvens leveområder. De to nasjonalparkene Serra da Canastra og Emas i det sentrale Brasil er i dag blant de viktigste leveområdene for mankeulver i Sør-Amerika.

549WWF-mankeulv-7

Related posts


Comments


Comments are closed.