WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Spurveugleskogen

Share this page
 

En liten silhuett mot kveldshimmelen. En liten spurveugle speider etter bytte. Det er nå ugledvergen er på sitt mest aktive.

Tekst og foto: Tom Schandy

Halvannen meter over bakken, i et gammel tretåspett-hull, bor en spurveuglefamilie. Spurveuglemor kommer ikke ut når man banker på, slik perleugla gjør. Men med jevne mellomrom titter hun likevel ut, gjerne med ei oppgulpbolle og fjær i nebbet. Ut med skitten. Rengjøring er viktig i et lite reirhull med en skokk unger. Under treet ligger ei matte med etterlatenskaper fra spurveuglereiret.
WWF-Spurveugle-rengjøring

Plutselig forsvinner uglemor ut. En plystrelåt nærmer seg. Det er hannen. Jeg skjønner hva som er i gjære. Det er tid for bytteoverrekkelse. Dessverre foregår den høyt oppe i trærne, utenfor min synsvinkel. Men snart kommer hun tilbake – en fugleunge henger i klørne. Hun mellomlander i tre, før hun sikter mot hullet og smetter inn. Ugleungene storkoser seg med den stakkars fugleungen som bare ble noen dager gammel.
WWF-Spurveugleflukt-med-fugleunge

Tøff jeger
Spurveugla er ikke stort større enn en dompap, 16 cm lang og med en vekt på 50-70 gram. Til tross for størrelsen er spurveugla en dyktig jeger. Den tar alt av gnagere fra dvergspissmus til brunrotte – og av fugler fra fuglekonge til flaggspett og grønnspett.

Selv om den vinterstid kan fylle opp fuglekasser med opptil et par hundre muselik, er spurveugla den av uglene som jakter mest fugl. Jakta foregår først og fremst i skumringen og demringen, og den benytter seg først og fremst av synet under jakta. Den unngår å jakte på den mørkeste tiden av døgnet – rett og slett fordi synet er for dårlig. Synet regnes faktisk ikke for å være noe særlig bedre enn menneskets.
WWF-Spurveugle-på-gren-med-blits
Vanlig på Østlandet
Spurveugla har sin største utbredelse på Østlandet og nordover til og med Nord-Trøndelag. På Østlandet er den uten tvil den mest tallrike uglearten, men spurveuglereir er vanskelig å finne. Det skyldes at spurveugla – i motsetning til perleugla – ikke titter ut når man banker på et hultre. Den hekker nemlig i så små hull at måren ikke kommer seg inn. Når perleugla kikker ut, er det for å være føre-var. Dens innflygingshull er nemlig så stort at måren klarer å komme seg inn. Derfor er det en billig livsforsikring å titte ut hver gang det krafser på stammen.
WWF-Spurveugle-på-reirhullet

Dersom ingen ugle titter ut når man banker på, skal man titte ned på bakken. Et bebodd spurveuglereir avsløres ved at det er masse fjær og gulpeboller under treet. I og med at spurveugla er så vanskelig å registrere, blir bestandsstørrelsen kvalifisert gjetning. Ornitologene tror at det hekker et sted mellom 2.000 og 6.000 spurveuglepar årlig i Norge – og kanskje opp mot 10.000 par i virkelige toppår. Toppår er år med masse gnagere.
WWF-Spurveugle-i-miljø

En måned i reiret
Ungene er i reiret helt til de er flygedyktige, det vil si cirka 30 døgn. De trenger støtte fra foreldrene i ytterligere fire uker, men deretter vil de trekke ut av foreldrenes territorium og finne sitt eget område. Vinterstid er ikke den gamle barskogen det beste stedet å være. Da er det bedre å dra inn mot byer, tettsteder og løvskogrike kulturlandskap, for her er tilgangen på spurvefugler større enn i ren barskog. Selv om det er tøft å være liten ugle i en stor verden, mangler ugledvergen verken pågangsmot eller iver i tjenesten når den angriper fugler som er større enn seg selv…
WWF-Spurveugle-flukt

Related posts


Comments


Comments are closed.