WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Kjempeskilpaddenes rike

Share this page
 

Jeg føler meg hensatt til en Steven Spielberg-film. En film om virkelighetens E. T.-er. Rundt meg rusler nemlig verdens største skilpadder i «slow motion».

Elefantskilpadda sto modell for Spielbergs E. T.

Elefantskilpaddene er hjulbeinte, bærer kjempeskall som kan bli halvannen meter lange og veier de opptil 250 kg. Ikke rart det går sakte. Kjempene har god tid, for de har et hav av tid å ta av. Hundre år er ikke noe problem, og det antas at de kan bli nærmere 150 år.

Reptilene regjerer
Her oppe i høylandet på øya Santa Cruz, en av Galapagosøyene i Ecuador, er det masse grønt gras og kjempene kan spise så mye de orker. De er ikke redd mennesker, og om de hadde vært det så hadde de ikke kommet seg unna. Det går rett og slett for tregt. Når jeg kommer for nær, hveser de og prøver å gjemme hodet og den lange halsen under det beskyttende skallet. Jeg legger meg ned og stirrer opp mot kjempen. Hodet er lite og rynkete – som hos en gammel mann. Det sies at det var hos elefantskilpaddene Steven Spielberg fant modellen til sin utenomjordiske figur E. T. i filmen ved samme navn, som herjet på kinoene på begynnelsen av 80-tallet.

I nærheten er det en dam, og her koser en elefantskilpadde seg i varmen. Hodet ligger helt i plan med vannflaten og speiler seg i vannet. I kameralinsa ser jeg alle detaljene i ansiktet. Et par fluer bruker hodet som landingsplattform – og øynene er oppløst i salte tårer. Gjennom kameralinsa føler jeg meg hensatt til urtiden da reptilene virkelig regjerte jorda.

Galapagosøyene ligger 1000 kilometer fra fastlandet og har aldri blitt kolonisert av større pattedyr. På land er det derfor kjempeskilpaddene som troner på toppen av næringspyramiden. På grunn av lang tids isolasjon, har artene her ute gått sine egne veier og kjempeskilpaddene finnes derfor ingen andre steder i verden. Elefantskilpaddene har imidlertid en nær slektning i Aldabra-kjempeskilpadden som lever på en atoll på Seychellene i Det indiske hav. Dette er de eneste to stedene i verden hvor det finnes kjempeskilpadder.

Elefantskilpadda inntar frokosten

Da Charles Darwin kom til øyene i 1835, ble han møtt av viseguvernør Lawson som oppglødd kunne fortelle hvilken øy skilpaddene kom fra ved kun å se på skallene. Selv om det er mange overgangsformer, er det to hovedtyper av skall. Skilpadder med kuppelformede skall har tilhold i fuktige høylandsområder, mens dyr med sadelformede skall først og fremst forekommer i tørre lavlandsområder. Det er for øvrig sadelskilpaddene som har gitt navn til øygruppen. Galapagos er et gammel spansk ord for sadel, og øygruppen fikk sitt navn på grunn av sadelskilpaddenes skall som minner om en spansk sadel.

Hver øy – og hver vulkan – har sin egen elefantskilpadde. På øya Isabela er det fem vulkaner på rekke og rad, og hver vulkan har sin egen underart av kjempeskilpadde. Størknede lavastrømmer mellom vulkanene har hindret kontakt mellom skilpaddene, og dermed har det naturlige utvalget ført til utvikling av underarter. Alcedo-vulkanen er tydeligvis den mest populære vulkanen: Her lever 5000 skilpadder, blant annet nede i selve vulkankrateret!

Verdens største skilpadder finnes på Galapagosøyene

Hamstret skilpadder
Mens det på Aldabra-atollen i Det indiske hav finnes hele 150.000 kjempeskilpadder, er det bare 15.000-17.000 igjen på Galapagosøyene. Før øyene ble oppdaget, talte trolig bestanden rundt 200.000 individer. Da fantes også 14 ulike underarter, men i dag er tre av disse borte for godt og de øvrige er kraftig redusert i antall.

For sjøfolk som levde på skipskjeks og saltet svinekjøtt, var det kjærkomment med ferskt kjøtt. Så da sjøfarere oppdaget Galapagosøyene på 1500-tallet, hamstret de bokstavelig talt skilpadder. Disse dyrene har nemlig et usedvanlig langsomt stoffskifte og kan holdes i live i opptil et år uten mat og drikke. Meget praktisk for sjøfarere, men svært uheldig for skilpaddene. I perioden mellom1500-tallet og 1800-tallet ble mer enn 100.000 elefantskilpadder fanget og bestanden gikk kraftig tilbake. I tillegg introduserte pirater, hvalfangere, selfangere og kolonister geiter, griser, esler, hunder og rotter. Disse dyrene konkurrerte med skilpaddene om mat, ødela reirene deres, spiste deres egg og unger, samt endret skog til åpent gressland.

Elefantskilpaddene tar seg et bad

Forskningsstasjonen Charles Darwin Research Station prøver imidlertid å hjelpe skilpaddene ved å drive avl og utsetting. På øya Espanola var det i 1964 bare tre hunner og 12 hanner, men i 2000 ble det satt ut 1000 skilpadder på øya. Espanola-skilpaddene er derfor utenfor fare.

”Lonesome George” var den eneste gjenlevende skilpadda fra en underart som kun fantes på øya Pinta. Han fant seg aldri en make. Det ble utlovet en dusør på 10.000 dollar til den som klarte å fremskaffe en Pinta-hunn som kunne bli Georges sin make og produsere en ny Pinta-slekt. Men nylig døde ensomme George, 100 år gammel, og dermed er denne spesielle underarten borte fra jordas overflate for alltid…

Tom Schandy studerer en elefantskilpadde

Related posts


Comments


Comments are closed.