WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Isbjørn på Svalbard

Share this page
 

Å fotografere isbjørn har i mange år vært en magisk drøm for meg. Jeg har vært på Svalbard 11 ganger de siste 15 årene – men isbjørnen har ikke vært der jeg var.

Jeg kom tilbake fra Svalbard for fire uker siden – og denne gangen ble det full klaff!

Isbjørnen har for mange blitt selve symbolet på arktisk villmark. Det finnes et sted mellom 20- og 25 000 isbjørn igjen i verden. Av disse inngår mellom 1900 og 3600 i Barentshavbestanden (på Svalbard og i Nordvest-Russland). De er spredt over et stort område – og store deler av året er de på drivisen i området mellom Svalbard og Grønland.

Klimaendringer har ført til at sjøisen i deler av Arktis er redusert, og verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Det er blitt anslått i år 2050 vil antallet isbjørn være på kun en tredjedel av dagens bestand.

Isbjørn vs. fotograf
Isbjørnen er kongen på haugen i bjørneverdenen. En voksen hannbjørn kan veie opp mot 800 kilo – og strekke seg mot en lengde på tre meter. Jeg veier 92 kilo og strekker meg nøyaktig 1,9 meter.

Det er derfor med nøye planlegging og bankende hjerte en kollega og jeg gikk i land ved Ebbadalen på Svalbard for noen uker siden. Av sikre kilder hadde vi fått vite at det befant seg flere isbjørner i området. Den sikreste kilden var et hvalkadaver. Et hvalkadaver er en isbjørnmagnet i sommerhalvåret. Isbjørnen er sterkt knyttet til sjøisen. Der finner den det meste av sin føde, som stort sett er sel. Et digert hvalkadaver er derfor mat i månedsvis for isbjørner som er strandet på fastlandet.

Kallesignal
Et polsk forskningsteam som hadde tilhold i en hytte i samme område, kunne informere oss om at bjørnene kom ned til hvalen to-tre ganger i døgnet. Bjørnene pleide å sove frokost/lunsj/middag på stranden, eller i området rundt. Dagen før vi ankom hadde derimot en båt kommet for nært inn i området, og bjørnene hadde løpt til fjells.

I trygge omgivelser satt vi oss ned for å spane oppover fjellsidene – uten å se så mye annet en stein, snø og is. I skumringstimen hørte vi noen lyder. Pipelyder. Var det fugler? Jeg har hørt brunbjørnunger kalle på sitt moderlige opphav. Isbjørnungene har den samme lyden.

Gleden var til å ta og føle på da vi så mor og barn komme ruslende ned fra et trangt gjel i fjellsiden.

I løpet av mine fire uker på Svalbard nå i høst, møtte jeg 23 isbjørn. Her er noen av dem:











Related posts


Comments


  • Danny Cothren

    Meget bra Roger ! 😀