WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Tøffe gutter med tredagersskjegg

Share this page
 

På et isflak langt mot nord møtes tøffe karer med tredagersskjegg og tenna på tørk. Hvalross-gutta i Hinlopen-stredet er ikke så nøye på verken utseende eller lukt, for damene befinner seg i Russland.

Tekst og foto: Tom Schandy

© Tom Schandy

Jeg sitter i en gummibåt bare noen få meter unna hvalrosser som hviler på et isflak. Ikke for å henge ut en spesiell yrkesgruppe, men jeg får litt assosiasjoner til overvektige trailersjåfører som hiver i seg pølser og hamburgere på en ”drive-in”. Riktignok er hvalrossenes lille, private isflak ikke noe spisested. Isflaket er snarere et hvilested for slitne, trøtte muslingarbeidere. For hvalrossene kan holde det gående natt og dag, akkurat som trailersjåfører på langtur, før det til slutt sier stopp for ishavets tunge kolosser. Hvalrossen kan veie opptil halvannet tonn, og de blir utslitte etter å ha plukket opp noen tusen muslinger i mudderbunnen nede i dypet, sugd ut innholdet og spyttet ut skjellet. Hver dag fortærer de mellom 50 og 100 kg muslinger. Det er klart det tar på.

Unike støttenner

På nesa sitter minst 450 skjeggstubber. Det er dette tredagersskjegget som føler seg frem til muslingene nede i havets dyp, mens tennene på sin side er gode å ha når de skal dra seg opp på et isflak. Beretninger om at tennene kunne brukes på denne måten førte til at zoologen Brisson i 1700-årene ga hvalrossen slektsnavnet Odobenus som betyr ”tanngjenger”.

© Tom Schandy

Det er støttennene som gjør hvalrossen så unik  i forhold til de andre havpattedyrene i Arktis. Tennene bryter fram da de er mellom seks og åtte måneder gamle, men er skjult bak overleppa i ytterligere i ett år. Korte støttenner betyr unge dyr, mens lange, kraftige støttenner betyr gamle dyr. Dermed blir støttennene statussymboler som forteller hvor dyret hører hjemme på rangstigen. I en hvalrossflokk har som regel det største og mest dominante dyret også de største støttennene. Når likeverdige motstandere møtes, må man kjempe om tronen – og da fungerer støttennene som kampvåpen.

© Tom Schandy

Hannene på isflaket befinner seg langt unna det motsatte kjønn. Hvalross-damene med sine unger holder seg lengst øst på Svalbard og på Franz Josefs Land i Russland. Derfor kan hannene på stranda gjøre som de vil. De raper, gjesper, fiser og sikler hvit ”muslingsaus”. Stanken driver over isflaket. Når hvalrossen raper, ser jeg langt inn i den røde kjeften. Noen ligger på ryggen og vifter med luffene, men av og til er det en som tar en titt på meg. Da reiser han seg halvt opp på flesket og står på forluffene. Men interessen varer ikke lenge før den faller ned som en klut og ruller seg inntil kameratene.

Hvalrossfangst

Jeg føler meg helt trygg der jeg sitter i gummibåten, men hvalrosser i vannet kan være lumske. Nansen skrev at hvalrossen var livsfarlig dersom man satt i kajakk, noe inuittene sikkert kan bekrefte. Det er flere eksempler på at hvalross har gått til angrep på kajakker og stukket hull på farkostene – med katastrofale følger for de ombord.

© Tom Schandy

Flere ishavssamfunn jakter på hvalross. På den russiske tsjuktsjerhalvøya finnes det små samfunn som utelukkende lever av hval- og hvalrosskjøtt. Overalt langs kysten der borte ligger urgamle boplasser med hval- og hvalrossbein i 10-15 meter tykke lag.

Jeg er imidlertid ingen tsjuktsjer, og nøyer meg med å fange hvalrossen i søkeren. Hadde jeg derimot levd for noen hundre år siden hadde sikkert jeg også forsøkt å fange hvalrossene, for både tenner, spekket og skinnet var i sin tid svært verdifullt. Trikset var å drepe de hvalrossene som lå nærmest vannet, slik at de sperret fluktmuligheten for de øvrige dyrene. Et fangstlag som på 1600-tallet drepte 700-800 dyr på bare seks timer, benyttet seg av denne teknikken. Den effektive fangsten skapte en usikker framtid for hvalrossen. Ved fredningen i 1952 var det bare hundre dyr igjen, men nå er hvalrossen på vei tilbake. I dag er det rundt 2500 dyr i Svalbard-området.

© Tom Schandy

Det må ha vært enorme mengder hvalross på Svalbard da øygruppen ble oppdaget i 1596. Ingen vet hvor stor bestanden var, men trolig var det snakk om flere titusener. På begynnelsen av 1830-årene utgjorde gjennomsnittsfangsten i underkant av 2000 hvalross i året – med andre ord et årlig uttak som tilsvarer dagens bestand. Det sier litt om hvilke hvalross-mengder som fantes rundt Svalbard for 150 år siden.

© Tom Schandy

Folk var først og fremst ute etter de verdifulle støttennene, men også spekket og skinnet var av interesse. Elfenbenet ble brukt til utsmykninger på lik linje med elefantens elfenben, spekket ble brukt i tranproduksjon, mens skinnet ble brukt til skosåler, drivremmer til maskiner, tauverk, sykkeldekk og som tupp ytterst på biljard-køer!

Nye trusler

Alt skulle vært bare fryd og glede, men en annen trussel hviler over isen i dag (eller skal vi si den manglende isen). For den globale oppvarmingen fører ikke bare til problemer for isbjørnen, men også for hvalrossen. Mindre is betyr færre hvileplasser for hvalrossen. Dermed må de svømme lange avstander for å kunne legge seg på en passende strand, langt unna de attraktive muslingbankene. I Sibir har det blitt så store konsentrasjoner av hvalross på små områder at mange dyr har dødd i trengselen. Mindre is i Polhavet kan derfor få alvorlige konsekvenser selv for tøffe gutter med tredagers skjegg og tenna på tørk.

Related posts


Comments


Comments are closed.