WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Vårspell og dametekke

Share this page
 

Vårspell i Eikerskogene. Snøen laver ned, men tiuren står som et fjell. Snart kommer røyene…

Tekst og foto: Tom Schandy

Det er det samme hvert år. Jeg klarer ikke å overse kalenderen – at det nærmer seg festforestilling i gammelskogen. Når storskogens førstefiolinist byr opp til festforestilling, vil jeg sitte på første rad. Suge inn inntrykkene og føle at jeg er en del av det hele. At jeg opplevde det samme i fjor eller før, eller for 20 år siden, betyr ikke noe. Ei natt på leik er ikke nok for meg, heller ikke to eller tre. Først ni netter senere – etter 150 timer i et lite kamuflasjetelt på 1,6 x 1,6 meter – er jeg fornøyd.

Folk rister på hodet og sier at jeg nå må ha nok tiurbilder. Hvis vedkommende er fotballinteressert, spør jeg om han har sett nok fotballkamper. Det er jo det samme som skjer i hver kamp – eller? Tiurleiken er som en fotballkamp. Det er spenning og taktikk – og «kampanalyse». Hvem er den beste «spilleren» i år, hva har skjedd med fjorårets storscorer, hva slags taktikk legger han opp til? Hvem stikker avgårde med trofeet for «årets spiller»?

Storskogens flotteste par: Tiur og røy. © Tom Schandy

Tidlig til sengs

Mine «tiurkamerater» og jeg begynner årets spellsesong ved en rygg oppe på åsen, der hvor alt har pleid å skje i tidligere år. Før klokka åtte på kvelden er vi på plass i kamuflasjeteltene, og ikke lenge etter dundrer den ene tiuren etter den andre inn i furukronene. De raper og «skjærer nebb» før de inntar nattestillingen i trærne.

Rundt halv fem neste morgen hører jeg det første kneppet fra tretoppene. Snart hører jeg en annen også. Etter hvert kommer kneppene raskere og raskere. Jeg hører den karakteristiske «klunken», som lyder som en champagneflaske som åpnes – for å avsluttes med den susende slipingen. Joda, karene er i gang. Snart hører vi tunge vinger flakse, og tiurene lander tydeligvis på bakken. Fortsatt er det stupmørkt, jeg ser ingenting. Det spiller tiurer rundt overalt – jeg kan i hvert fall høre fem-seks stykker.

En time senere kommer den opp på haugen rett foran teltet. Jeg ser tiuren rett inn i øynene. Vifta er slått opp, og når den knepper slår det i brystet på den. Så svinger den seg rundt og spiller. En annen tiur skimter jeg lenger oppe i åsen, og en lenger ned.

Tiuren stryker fordi teltet på en meters hold. På en haug bak teltet begynner den å hoppe gjentatte ganger. Dette er det såkalte flaksehoppet for å lokke til seg røyer. Vi er i starten av året happening – høneuka.

Tiuren foran teltet er neppe sjefen på leiken. Han er relativt ung, og stjerten er litt rufsete på toppen. Mine kompiser har tilbrakt natta andre steder på åsryggen, men har heller ikke funnet sjefen.

Tiuren flaksehopper for å trekke til seg røy. © Tom Schandy

Vinteren slår tilbake

Mens mars var varmere enn noensinne, slår vinteren tilbake under årets høneuke. Neste morgen ligger det et melisdryss på bakken. Når tiuren hopper, virvles det opp snø, som når et helikopter lander. Tiuren med den rufsete stjerten er borte, en annen tiur har tatt over den gamle plassen. Det blir en lang morgen. Ikke før klokka ett-halv to er det stille i skogen, og vi kan krype ut og diskutere spillets utvikling. En av de andre har sett røyer på bakken hos en tiur litt lenger ned i skogen. Han har til og med observert to paringer. Yes, vi har funnet sjefen, tror vi, og «benker» oss rundt en lysning.

Jeg har store forhåpninger om at dette er sjefen. Og ja, tiuren er på plass foran teltet neste morgen. Jeg hører røyene i trærne og tror det kan bli maks-morgen. Da begynner det å snø. Først lett, så tyngre og tyngre. Store snøfiller hagler ned. Tiuren spiller om kapp med snøen. For en fotograf er dette en drømmesituasjon, en tiur som spiller under sånne dramatiske værforhold. Kameraet går varmt, hadde bare røyene også kommet.

Det gjør de ikke. Kanskje var været for ekstremt. Vi prøver ei natt til på samme stedet. Tiuren spiller rundt teltet i grålysningen, men snart trekker den nedover åsen. Vi er skuffet – hadde trodd dette var plassen, men nei. Det ligger snø igjen i skogen etter det kraftige snøfallet, så da leiken er over, sonderer vi alle aktuelle spilleplasser. Da oppdager vi at vi har blitt lurt trill rundt – sjefen og røyene er ikke på noen av de faste plassene hvor skuespillet har foregått de siste ti årene. Hele showet har blitt holdt på ei myr under åsen, der er det hardtrampet med spor, både av tiur og røy.

Tiur i snøvær. © Tom Schandy

Røyfesten

Neste morgen har vi derfor flyttet og ligger ringside ved den lille skogsmyra. I grålysningen skjer det vi har ventet på – tiuren viser seg med haremet. Han står som et fjell – med tre røyer på hver side. Røyene løper rundt tiuren, legger seg ned i paringsposisjon, men sjefen vil bare briske seg, ikke pare. Tiurer fra alle kanter presser på i ytterkanten for å måle krefter mot sjefen. Men de har ingen sjanse og blir omgående jagd tilbake til periferien av skuespillet. En av tiurene har mistet to halefjær, tydelig at han har kjempet for å få en plass i lyset hos røyene…

Tiurjaging. © Tom Schandy

Etter en times seanse på myra trekker tiuren og haremet opp på en liten haug, 50 meter fra myra. Der går han med røyene til klokka halv tolv på formiddagen. Trær står i veien, så noen bilder blir det ikke.

Neste natt satser jeg på at sjefen kommer ned på myra igjen, mens røyfesten fortsetter oppe i skogen. En av mine kompiser observerer det hele på kloss hold. Så den åttende natta i rekken, ligger vi alle i kamuflasje ved den lille haugen inne i skogen. De seks røyene fra dagen før, har blitt redusert til tre. Tiuren spiller med haremet hele morgenen, fra klokka fire til klokka elleve. Vi har de på kloss hold. Røyene ligger flate og vil pares, sjefen spiller det beste han kan.

Tiur med røyflokken. © Tom Schandy

Når paringen skjer, da trekker han seg ned på baksiden av haugen hvor jeg ikke ser annet enn toppen av stjertfjærene. Der ligger en av mine kompiser som får se tiuren sørge for storfuglslektens overlevelse. Jeg sitter igjen med skjegget i postkassa, men slik er dette gamet. Mange netter må til for å lokalisere sjefen og haremet. Og når haremet først er lokalisert, kan rene tilfeldigheter bidra til at ikke alt skjer til din favør. Allerede for 20 år siden fotograferte jeg paringer, men det holder ikke. Det er alltids greit med nye opptak. Jeg kan slå fast at tiurleiken er som fotballkamp – du vil gjerne se mål også i år – selv om du så det i fjor.

Vær trygg på at det blir nye 150 timer på tiurleik også neste år…

Tiurportrett. © Tom Schandy

Related posts


Comments