WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Klimaforhandlinger på overtid

Share this page
 

Etter planen skulle klimatoppmøtet i Durban vare til fredag ettermiddag og selv om vi ikke hadde noen forhåpninger om ferdig tekst og enighet mellom alle 194 land kl fem så forutså vi ikke at alt skulle utsettes til lørdag og kanskje lenger.

Tanken er vel uansett vanligvis at dersom man er ferdig til avtalt tid, så har man ikke jobbet lenge og hardt nok.

Ambisjonsnivået i kampen mot klimaendringene står foreløbig ikke i forhold til det vitenskapen forteller oss at er nødvendige for å unngå mange av de katastrofale problemene som klimaendring kan føre til. Det er utrolig stor forskjell på om vi går mot en framtid med 1,5 graders oppvarming eller 4 grader. Tanken på fire grader får meg til å føle meg det samme som den unge amerikanske jenta som ropte en protesttale mot USAs sjefsforhandler for et par dager siden: redd for framtida. Vi snakker om ting som skjer med naturen som tap av arter og farlig ekstremvær, og i tillegg knapphet på mat og vann i store deler av verden, og konflikter som kan bryte ut over hvem som har rett på de knappe naturressursene.

Fredag, i utgangspunktet den dagen alle skulle bli enige, startet deprimerende, var temmelig kjedelig mesteparten av dagen, og så ganske spennende på slutten, før konferansesenteret stengte og vi dro hjem seint på kvelden. Det var flere forslag til avtaletekster som var i omløp. Jeg og kollegaene mine følger med på ulike tema hver oss, så når vi får tak i en slik tekst, gjelder det å finne ut hva de sier om disse temaene, vurdere om det har skjedd positiv eller negativ endring og så jobbe for påvirke forhandlerne til enden å beholde eller endre teksten igjen. Arbeidet og vurderingene skjer utrolig raskt, mye av det mens vi sitter på gulvet i et hjørne vi har overtatt, med PCer og smarttelefoner og ledninger og kaffe.

Forhandlerne bruker mye tid og krefter på småendringer i teksten som likevel kan være av stor betydning. Det er slikt som forskjellen på om land ”bør” eller ”skal” gjøre noe, på engelsk den hårfine forskjellen mellom ”should” og ”shall”.

Kina, India, EU og afrikanske land i tottene på hverandre fredag kveld. Det var langvarige rifter mellom utviklingsland og utviklede land, og mellom EU og USA. Slik informasjon får vi tak i gangene og gjennom personlige nettverk, ettersom vi har adgang til de viktigste møtene. Vi får informasjon som må analyseres og sjekkes. Betyr dette at Kina er mer fleksibel i forhold til å påta seg forpliktelser? Hvilket uttrykk var det USAs sjefsforhandler egentlig brukte i forhold til den fremtidige avtalen? Hvor lenge skal de egentlig holde på i natt?

Spørsmålet om utslippskutt skal være juridisk/lovmessig bindende eller basert på frivillighet har vært sentralt i disse forhandlingene i over ti år. En tekst fra fredag kveld omtaler et såkalt “juridisk instrument som gjelder for alle parter”. Teksten sier ikke noe om en frist for når den nye avtalen skal inngås. Det er svært viktig fordi vi så snart som
mulig må begynne å få ned utslippene på en skikkelig måte. Presset på naturen er allerede høyt. I mange land oppleves klimaendringene på kroppen daglig. Det er tøft å høre representanter fra øystater som Tuvalu og Kiribati snakke om hvordan landene deres forsvinner.

WWFs Samantha Smith briefer pressenWWFs Samantha Smith briefer pressen i Durban

EU sammen med en håndfull allierte som Norge og Sveits, er de eneste industrilandene forberedt på å fortsette med Kyoto-protokollen, sjøl om de alle repeterer at Kyoto i sin nåværende form bare dekker 15% av verdens utslipp og mange, mange flere derfor må bidra. USA sa nei i 1997, og Japan, Canada og Russland har erklært at de ikke vil ta på seg nye målsetninger om utslippskutt under protokollen utover 2012. Canada gjør seg upopulær på mange måter for tida, spesielt i forhold til utvinningen av tjæresand. Det har vært protester også mot Canada her i Durban, fra ungdomsrepresentanter. I likhet med hun som protesterte mot USA ble disse ført ut av konferansen av vakter før de ble fratatt adgangskortene sine (hvem vet om de kan delta igjen seinere).

Fra nå til 2020 har de fleste av verdens land, inkludert de største utslippslandene Kina og USA, egne nasjonale målsetninger for utslippskutt, men de er frivillige og ikke juridisk bindende. De er på ingen måte ambisiøse nok. Imidlertid er det viktig å minne seg
selv på (og det gjør jeg, for ellers er dette virkelig til å begynne å grine av), alt det positive og viktige arbeidet som foregår på bakkenivå i mange land og at vi hele tiden tar museskritt mot en grønne framtid. Jeg samarbeider for eksempel med WWF i Kina om bærekraftig byutvikling der. Kollegaen min Ragnhild gjør en kjempejobb for å få Statoil ut av Canadas skitne tjæresand. Kollegaen min Ingrid jobber for mer ambisiøst politikk i Norge for utvikling av fornybar energi. Og jeg har mange andre kollegaer som gjør liknende og viktig arbeid, i og utenfor WWF, i og utenfor Norge. Dette minner jeg meg selv på.

Vi skulle vært ferdig på fredag, men samtalene og møtene er nå utvidet til lørdag morgen, det vil si antagelig minst en ekstra dag med intense forhandlinger. Det er fortsatt åpent hva som blir utfallet og ting forandre seg fra time til time.

Klima- og energirådgiver i WWF-Norge Inga Fritzen Buan

Related posts


Comments


Comments are closed.