WWF-bloggen VÅR VERDEN  
© WWF / Troy Fleece

Kinesisk helomvending i Cancún – for godt til å være sant?

Share this page
 

Kina er ikke et land det er lett å bli klok på. Som Kina-kjenner kan jeg godt se mye feil og mangler, men jeg er samtidig svak for landet. Jeg blir provosert av Kinas reaksjon på den norske fredsprisen, jeg blir irritert over at kineserne sensurerer internett og skaffer seg uvenner og uvilje internasjonalt, men jeg blir også glad når Kina i klimaregimet klarer å framstå som en langt mer progressiv og samarbeidsvillig aktør enn USA.

Til klimaforhandlingene i Cancún er192 land samlet for å komme til enighet om hvordan verdens klimaframtid skal se ut, på tvers av politiske, økonomiske og kulturelle forskjeller. Forrige toppmøte i København gikk jo ikke så bra. Før København hadde mange skyhøye forventninger, og noe av grunnen til dette var at Kina viste vilje, og et par måneder før møtet annonserte at de skulle ta på seg nasjonalt forpliktende utslippsreduksjoner. Kina forpliktet seg til å redusere karbonintensiteten sin med 40-45% i forhold til 2005 innen 2020. Det var et nasjonalt mål, det var ikke bindende under Klimakonvensjonen. I tillegg var det et relativt mål, det vil si at hvor store eller små reduksjonene blir, vil avhenge av den økonomiske veksten. Det var likevel noe og det gjorde oss optimistiske i 2009.

Det er fortsatt mye uklarhet rundt hva som skjedde i København, hvem som presset hvem, dro i hvilke tråder og dukket opp uinvitert på hvilke møter. Resultatet ble uansett den slappe København-avtalen, som ikke inneholdt bindende forpliktelser for noen, og som mange land nektet å gå med på. Katastrofen var et faktum og tilliten mellom rike og fattige land var i stor grad i oppløsning.

For meg som hadde sittet på Dagsnytt 18 og snakket om at Kina skulle til København for å vise at de mente alvor og at landet ønsket å bli sett på som en seriøs aktør, var dette svært skuffende. Kom igjen da, liksom… Dere må da vel for søren… Jammen…!

Hele 2010 har deretter vært preget av pessimisme og mistillit. Vi trodde vi skulle få et resultat i 2009, men når det ikke gikk, falt ting sammen og 2010 ble ikke engang en mulighet. 2011? Kanskje. Sånn var følelsen. Men, på vei inn i uke to av Cancún, rett før det lille antallet statsledere som møter opp i år (inklusive vår egen Jens) ankommer, virker det plutselig som om Kina viser vilje til å inngå kompromiss og som om Kina og India seiler opp som good guys.

Nå er det blitt rapportert at Kina sier de kan gjøre sin nåværende forpliktelse bindende (de 40-45% nevnt lenger opp) under Klimakonvensjonen, mot at USA også tar på seg forpliktelser og Kyoto-protokollen forlenges. Tidligere har de kun villet binde seg til reduksjoner nasjonalt, og stått steilt mot internasjonale forpliktelser. Dersom dette er tilfelle er det en betydelig og overraskende utvikling i positiv retning. Det øker presset på de rike landene for å forlenge Kyoto, spesielt USA, som er en sterk motstander av Kyoto, nettopp fordi protokollen ikke omfatter forpliktelser for utviklingsland med store utslipp, som Kina, India og Brasil.

Det er fortsatt mye spekulasjoner rundt sannhetsgehalten i dette, om Kina faktisk mener det, nettopp fordi det er en overraskende utvikling. Noen hevder det kan være snakk om en feil fra en Reuters-journalist og hans oversetter. Jeg har møtt denne journalisten. Han har holdt på med kinesisk klima- og energipolitikk store deler av sin karriere –bodd i Kina og studert kinesisk– og han ville naturligvis be om en bekreftelse på en uttalelse om at Kina plutselig er villig til å ta på seg forpliktelser: ”Hørte jeg deg riktig? Kan du gjenta det der?”

Saken har fått mye oppmerksomhet de siste par dagene, men vi vet ennå ikke hvor mye av det som er sant. Dersom det ikke er det, kan vi jo håpe på at Kina ser hvilken goodwill dette gir dem, hvilket press det legger på USA og finner ut at de like gjerne kan bli med og tilby å bytte en forpliktelse (en bekreftelse av en de allerede har!) mot handling fra USA og forlengelse av Kyoto. Kan hende hjelper det til og med ekstra at en av USAs viktigste forhandlere, Todd Stern, sier det er et skritt i feil retning.

Related posts


Comments


  • http://naturligkonomi.blogspot.com/ ceranatur

    Alle håper på en ny og bedre klimaavtale, uten å snu ryggen til Kyoto avtalen. Kina vil ike snakke med Norges statsminister Stoltenberg og ikke med miljøvernminister Solheim. Kina vil “fryse oss ut” ,-kanskje et forsøk på å snu den globale oppvarming?Nåvel, Kina viser velvilje til utslippskutt v,(Norge)kan være fornøyd med. Det viser at de kan inngå forpliktende avtaler uten å snakke med oss(Norge). Vi kommer heller ikke utenom at klimatoppmøter, også gjenspeiler den politiske temperaturen land seg imellom. At Kina kan legge press på Usa for at de kan redusere sine utslipp er helt utmerket, og taler i klimaavtalens favør. Så Jens Stoltenberg Og Erik Solheim, kom ikke hjem før dere har greid å bidra til en klimaavtale som reduserer avskoging, bidrar til utslippsforpliktelser som skaper mindre forurensing, gir CO2-rensing og skaper grønn energi og rettferdige klimaforpliktelser og handlinger for I-land og U-land.